reader.chapter — Dagbokens Hvisken

Alina

En flakkende oljelampe kaster sitt gule lys over det slitte kjøkkenbordet i det gamle trehuset, der hver knirkende planke bærer minner om en tid jeg aldri har kjent. Lukten av fuktig tre og urtete henger tungt i luften, som om selve rommet holder pusten. Jeg sitter alene, fingrene mine skjelver svakt mens de stryker over den lær-bundne dagboken som en gang tilhørte faren min. Sidene er gule, sprø under berøringen, som om de kan smuldre opp når som helst. Sølvkjedet med runegraveringer hviler kaldt mot brystet mitt, en konstant påminnelse om noe jeg ikke helt forstår. Hjertet mitt hamrer fortsatt etter natten ved Skyggesjøen, der vannets mørke viste meg farens ansikt – forvrengt, men ubestridelig ham, med øyne som glødet av noe jeg ikke kan navngi. Den visjonen har brent seg fast i meg, en gnagende uro som ikke vil slippe taket.

Jeg puster dypt inn, tvinger meg selv til å fokusere, og slår opp dagboken. Skriften er ujevn, som om den ble skrevet i hast, og runetegningene som fyller marginene matcher graveringene på kjedet mitt. Hvert ord jeg leser trekker meg dypere inn i en verden jeg både frykter og lengter etter å forstå. “Haugen-blodet er bundet til Skuggskogen,” står det, “en pakt inngått med urkrefter for å opprettholde balansen. Brytes den, vil katastrofen ramme innen neste fullmånesyklus.” Ordene sender en kald bølge nedover ryggen min. Fullmånen er kun uker unna. Hva slags katastrofe? Hva slags balanse? Jeg kjenner en desperat trang til å vite mer, til å fylle tomrommet farens fravær har etterlatt i meg.

Bak meg hører jeg morens skritt, tunge og nølende, før hun stiller seg i døråpningen. Ingrid. Ansiktet hennes er som alltid preget av bekymring, rynkene rundt øynene dypere enn jeg husker, gråsprengt hår trukket stramt tilbake i en knute. Hun har på seg en av sine tykke ullgensere, armene krysset over brystet som om hun prøver å holde noe inne – eller ute. Jeg møter blikket hennes, og for første gang etter vår skjøre forsoning ser jeg noe nytt der: ikke bare frykt, men en slags resignert tillit. Likevel kjenner jeg spenningen mellom oss, som en usynlig tråd som kan ryke når som helst.

“Hva står det, Alina?” Stemmen hennes er lav, nesten et hvisk, men den bærer en streng undertone jeg kjenner så godt. Hun har aldri likt at jeg graver i fortiden, aldri villet snakke om faren min. Men etter at hun ga meg dagboken, etter at vi begynte å bygge noe som ligner tillit, kan hun ikke lenger holde meg unna. Ikke nå.

“Det står om en pakt,” sier jeg, og stemmen min er hesere enn jeg hadde ventet. Jeg løfter blikket fra sidene, fingrene mine strammer rundt kjedet uten at jeg tenker over det. “Haugen-blodet – vårt blod – er knyttet til Skuggskogen. Noe om balanse. Og en advarsel… om katastrofe hvis pakten brytes. Hva betyr det, mamma? Hva skjuler du fortsatt?”

Hun sukker tungt, og for et øyeblikk ser hun eldre ut enn sine midt-40 år. Hun trekker en stol bort fra bordet, setter seg ned med en tretthet som synker inn i bevegelsene hennes. “Det er ikke noe jeg har ønsket å belaste deg med,”开始 hun, og blikket hennes flakker bort, mot det sprukne vinduet der natten presser seg mot rutene. “Men jeg ser nå at jeg ikke kan beskytte deg fra det lenger. Din far… han trodde han kunne fri oss fra det. Han prøvde å bryte pakten. Og skogen tok ham, Alina. Den tok ham fordi han utfordret krefter han ikke forsto.”

Ordene treffer meg som et slag, og jeg kjenner brystet mitt stramme seg. “Tok ham?” gjentar jeg, nesten uten å kjenne igjen min egen stemme. “Du mener… han døde på grunn av dette? På grunn av skogen?”

Ingrid nikker, og for første gang ser jeg øynene hennes fylles av noe som ligner tårer. “Ja. Og derfor har jeg alltid holdt deg unna. Jeg ba deg aldri gå dit. Men nå…” Hun stopper, svelger hardt, og jeg ser kampen i henne – ønsket om å beskytte meg mot sannheten, mot faren som lurer i Skuggskogens dyp. “Du må være forsiktig, Alina. Du må ikke gjøre samme feil som han.”

Jeg kjenner en blanding av sinne og sorg velte opp i meg. Alle årene med taushet, alle gangene hun har advart meg uten å gi meg svar – og nå dette. Men samtidig kjenner jeg noe annet, noe sterkere: et kall. Kjedet mot huden min pulserer svakt, som om det reagerer på ordene hennes, på sannheten som endelig sies. Det er som om skogen selv hvisker til meg gjennom metallet, gjennom blodet mitt. Jeg kan ikke ignorere det, uansett hvor redd jeg er.

“Jeg kan ikke bare late som dette ikke finnes, mamma,” sier jeg, og stemmen min er nølende, men det ligger en ny bestemthet der, en styrke jeg ikke visste jeg hadde. “Jeg må vite. Jeg må forstå hva dette betyr – for far, for meg, for alt. Jeg kan ikke leve med dette tomrommet lenger.”

Hun ser på meg, og jeg ser frykten i øynene hennes, men også noe annet – kanskje en motvillig anerkjennelse av at hun ikke kan stoppe meg. “Alina, vær så snill,” hvisker hun. “Skogen gir ikke svar uten å kreve noe tilbake. Det er alltid en pris.”

Jeg svarer ikke med én gang. I stedet lukker jeg dagboken forsiktig, som om jeg er redd for å vekke noe i den. Hjertet mitt banker hardt, og jeg kjenner kjedets puls igjen, sterkere nå, som om det bekrefter valget jeg allerede har tatt i hodet mitt. Jeg må tilbake til Skuggskogen. Jeg må finne ut hva pakten betyr, hva faren min døde for, og hvorfor visjonen ved Skyggesjøen viste meg hans ansikt. Det er ikke lenger bare nysgjerrighet – det er et behov, dypt og uunngåelig, som om selve blodet mitt krever det.

Jeg reiser meg, stolen skraper mot det slitte tregulvet, og jeg møter morens blikk igjen. “Jeg må gå dit,” sier jeg, og ordene føles tunge, men sikre. “Bare én gang til. Jeg lover å være forsiktig. Men jeg må vite.”

Ingrid åpner munnen for å protestere, men så lukker hun den igjen, som om hun innser at det ikke nytter. Hun nikker til slutt, et kort, motvillig nikk, men øynene hennes er fortsatt fulle av frykt. “Ta med deg dagboken, da,” mumler hun. “Og kjedet – det kan beskytte deg. Men hvis du kjenner at noe er galt, Alina, hvis skogen… hvis den kaller for sterkt, så kom tilbake. Lov meg det.”

Jeg nikker, men i hjertet mitt vet jeg at jeg ikke kan love noe. Ikke nå. Jeg tar dagboken og putter den forsiktig i sekken min, før jeg trekker på meg den jordfargede genseren og de slitte jeansene som allerede bærer spor av skogens jord. Kjedet ligger kaldt mot huden min, men pulsen i det er som et hjerteslag, en påminnelse om at jeg ikke lenger kan snu.

Natten utenfor er kald og stille da jeg står i døråpningen, men morgengryet begynner så vidt å farge horisonten i et blekt, grått lys. Vinden stryker over meg, bærer med seg en svak duft av furu og noe dypere, noe eldgammelt, som om Skuggskogen selv vet at jeg kommer. Stien foran meg forsvinner inn i tåken, og skyggene den kaster virker levende, som om de venter. Jeg kaster et siste blikk tilbake mot moren min, som står i døråpningen med armene krysset igjen, ansiktet hennes en maske av bekymring og noe jeg ikke helt kan tyde – skyld, kanskje, eller sorg.

Så snur jeg meg og tar det første skrittet mot skogen. Hjertet mitt banker hardt, men de grønne øynene mine bærer en blanding av frykt og besluttsomhet. Hva venter meg der ute? Hva vil skogen kreve av meg? Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg ikke kan stoppe nå. Ikke når svarene – og kanskje farens hemmeligheter – ligger gjemt i mørket foran meg.