reader.chapter — Skogens Vrede

Alina

Tåken lå som et klamt slør over Skuggskogen, og morgengryets bleke lys kjempet forgjeves mot de tette grantrærne som kneiste som tause voktere. Jeg trakk den jordfargede genseren tettere rundt meg, men kulden snek seg likevel inn under huden, som om skogen selv pustet sin iskalde ånde mot meg. Stien under føttene mine var gjørmete, hver stein og rot en trussel som kunne sende meg i bakken, men jeg fortsatte, drevet av noe dypere enn frykt. Kjedet rundt halsen pulserte svakt, en rytme som matchet hjerteslagene mine, som om det visste hvor jeg var på vei – og hvorfor. Dagboken lå tung i sekken, farens ord brent inn i tankene mine: Haugen-blodet er bundet til skogen. Balansen må holdes, ellers... Katastrofe. Fullmånesyklusen var bare uker unna. Tiden rant ut som sand mellom fingrene mine.

Hvert skritt gjorde meg mer bevisst på skogens blikk. Trærne, med deres vridde grener, virket levende, som om de hvisket til hverandre i en språk jeg ikke kunne forstå. Luften var tung av mose og råtnende bark, en duft så jordnær at den nesten kvelte meg. Et knak i det fjerne fikk meg til å stanse, hånden instinktivt på kjedet. Hjertet hamret så hardt at jeg var sikker på at skogen kunne høre det. Var det bare vinden som lekte med kvistene, eller noe annet? Noe med øyne som glødet i mørket? Jeg svelget, tvang meg selv til å fortsette. Morens advarsel ekkoet i hodet: Skogen krever alltid en pris. Men jeg kunne ikke snu nå. Ikke når svarene om faren min – om blodet mitt – lå der ute et sted i denne endeløse labyrinten.

Stien ble smalere, granene tettere, til jeg plutselig sto foran en klynge einerbusker som skjulte noe bak seg. Ulvehiet. Jeg hadde vært her før, følt varmen fra bålet som ventet innenfor, sett runene på steinveggene som virket å leve i nærvær av... ham. Kael. Bare tanken på navnet hans sendte en varme gjennom meg, blandet med en nagende uro. Jeg skjøv einergrenene til side, den skarpe lukten av harpiks fyllte nesen min, og steg inn i hulen. Varmen slo mot meg som en omfavnelse, i skarp kontrast til den rå kulden utenfor. Et bål brant i midten, flammen kastet dansende skygger over de grove steinveggene, hvor runene glødet svakt, som om de kjente blodet mitt. Og der, stående med ryggen til meg, var han.

Kael vendte seg sakte, de gullfargede øynene hans møtte mine med en intensitet som fikk pusten min til å stanse et øyeblikk. Han var høy, muskuløs som alltid, men tretthet preget skuldrene hans, og nye kutt på armen hans fortalte om kamper jeg ikke hadde vært vitne til. Den mørke skinnjakken var flekkete av jord og noe som kunne være blod, og arret over venstre øyenbryn virket dypere i det flakkende lyset. Han sa ikke noe med det første, bare studerte meg, som om han lette etter noe i ansiktet mitt. En svak knurring lå i brystet hans, men den var ikke truende – mer som en advarsel han ikke kunne holde tilbake.

"Du burde ikke vært her," sa han til slutt, stemmen dyp og grøtete, som om ordene var hardt vunnet. "Skogen er ikke trygg. Ikke nå."

"Jeg har ikke noe valg, Kael," svarte jeg, og stemmen min dirret litt, men jeg rettet meg opp, nektet å la frykten ta over. Jeg trakk dagboken opp av sekken, fingrene mine skjelvende mens jeg holdt den frem. "Jeg fant noe. I farens dagbok. En pakt. Haugen-blodet – mitt blod – er bundet til skogen. Hvis balansen brytes, hvis jeg ikke gjør noe før neste fullmåne..." Jeg stoppet, svelget hardt. "Det blir katastrofe. Jeg må forstå hva det betyr. Hvorfor faren min døde for dette."

Kaels øyne smalnet, og han tok et skritt nærmere, så nær at jeg kunne kjenne varmen fra ham, blandet med lukten av skog og noe vilt, noe som var unikt hans. Han tok dagboken fra meg, men blikket hans forlot aldri mitt, som om han veide ordene mine mot en usynlig fare. "Skogen er ikke din venn, Alina," sa han lavt, nesten som en advarsel. "Den tar mer enn den gir. Alltid."

"Jeg vet det," hvisket jeg, og kjedet pulserte igjen, kaldt mot huden min, som om det bekreftet ordene hans. "Men jeg kan ikke ignorere dette. Det handler om blodet mitt. Om hvem jeg er. Du må vite noe om dette, Kael. Om pakten."

Han snudde seg bort et øyeblikk, hånden hans strøk over runene på veggen, som om han hentet styrke fra dem. Når han snakket igjen, var stemmen hans anspent, som om hvert ord kostet ham. "Skogens magi er ustabil. Verre enn noensinne. Kuldebølger sprer seg helt til Grimsvik, så kalde at marka fryser selv nå, utenom sesong. Dyr flykter fra dypet, som om noe driver dem ut. Balansen..." Han stoppet, blikket hans mørknet. "Den er i ferd med å brytes. Og det er ikke bare din pakt som er årsaken."

Jeg kjente en iskald bølge nedover ryggen. "Hva betyr det? Hva er det som skjer?"

Kael vendte seg mot meg igjen, og for første gang så jeg noe som lignet frykt i de gullfargede øynene hans – eller var det smerte? "Min forbannelse," sa han, stemmen nesten et hvisk. "Den forverres. Hver gang jeg er nær deg, svekker den meg. Det er prisen... for det jeg føler." Han tok et skritt unna, som om avstanden kunne beskytte ham, eller meg. "Skogen straffer meg for det. Og nå, med magien så ustabil, kan jeg ikke garantere at jeg kan beskytte deg."

Ordene traff meg som et slag. Skyldfølelse veltet opp i meg, så tung at jeg nesten ikke kunne puste. Var jeg årsaken til hans smerte? Til at han ble svakere? Jeg rakk ut en hånd, men stoppet meg selv før jeg rørte ham, redd for hva det kunne gjøre. "Kael, jeg... jeg visste ikke. Men jeg kan ikke bare gi opp. Dette handler om mer enn oss. Det handler om faren min, om skogen, om alt. Vi må finne ut av dette sammen."

Han stirret på meg, kampen tydelig i ansiktet hans – plikten hans som alfa, hans styrke som varulv, mot noe mykere, noe han ikke kunne navngi. Til slutt nikket han, motvillig, men bestemt. "Skyggesjøen," sa han. "Det er der svarene ligger. Men jeg advarer deg, Alina – det stedet er farligere for deg enn for noen andre. Blodet ditt... det kaller på noe der nede. Noe som ikke alltid er vennlig."

Jeg nikket, selv om hjertet mitt hamret av frykt. Skyggesjøen. Stedet hvor jeg hadde sett farens forvrengte ansikt i vannet, øynene glødende som Kaels. Stedet som både trakk meg til seg og skremte meg mer enn noe annet. Men jeg hadde ikke noe valg. "Jeg må vite," sa jeg, stemmen sterkere nå, selv om jeg følte meg alt annet enn sterk. "Jeg må forstå."

Kael sukket, en lyd så tung at den nesten brøt noe i meg. Han rakte meg dagboken tilbake, fingrene hans strøk så vidt mot mine, og en elektrisk varme skjøt gjennom meg, til tross for alt. Han trakk hånden raskt unna, som om han også hadde kjent det, og smerten i blikket hans var umulig å ignorere. "Da går vi sammen," sa han til slutt. "Men du må lytte til meg der ute. Skogen er ikke den samme som før."

Vi forlot Ulvehiet kort tid etter, tåken utenfor var tettere nå, som om den prøvde å holde oss tilbake – eller lokke oss dypere inn. Jeg trakk sekken tettere til meg, dagboken en konstant vekt mot ryggen, og kjedet pulserte igjen, som om det visste hva som ventet. Kael gikk foran, kroppen hans anspent, gulløynene hans sveipende over omgivelsene som om han forventet fare bak hver skygge. Hvert skritt vi tok ekkoet i stillheten, knitrende kvister og myk mose under støvlene mine, og luften ble kaldere, nesten unaturlig, som om skogen selv frøs i påvente av noe.

Plutselig skar et hyl gjennom natten, et lyd som ikke hørtes riktig ut – for rått, for desperat til å være bare et dyr. Jeg stivnet, en iskald bølge nedover ryggen, og grep dagboken tettere, som om den kunne beskytte meg. Kael stoppet også, hodet hans vippet til siden, øynene glødende i det svake lyset. "Det er ikke en av våre," mumlet han, stemmen lav og truende. "Noe er her. Noe som ikke burde være det."

Jeg svelget hardt, frykten tok grep om meg, men jeg nektet å la den vinne. "Vi kan ikke stoppe nå," sa jeg, selv om stemmen min skalv. "Skyggesjøen. Vi må dit."

Kael nikket, men blikket hans var fortsatt på skogen, som om han kunne se noe jeg ikke kunne. Han beveget seg igjen, og jeg fulgte etter, hjertet mitt hamrende av både frykt og en underlig lengsel – etter svar, etter sannhet, og kanskje, innerst inne, etter noe mer. Skogen lukket seg rundt oss, tåken som kalde fingre mot huden min, og et sted i det fjerne hørte jeg et nytt hyl, nærmere denne gangen. Hva ventet der ute? Og hva ville Skyggesjøen kreve av meg når vi endelig kom frem?