reader.chapter — Skyggesjøens Visjoner

Alina

Tåken klamrer seg til huden min som kalde, usynlige fingre mens jeg forsiktig tråkker over den gjørmete stien i Skuggskogen. Natten er så mørk at selv måneskinnet knapt trenger gjennom de tette grantrærne, og de vridde grenene over meg ser ut som forvrengte skikkelser som lener seg truende ned. Hjertet hamrer i brystet, en blanding av frykt og noe dypere, noe jeg ikke helt kan navngi – som om blodet mitt vet hvor vi er på vei. Kjedet med runegraveringene hviler tungt mot kragebeinet, pulserende i takt med slagene i brystet, nesten som om det også sanser nærværet til Skyggesjøen. Jeg kaster et nervøst blikk over skulderen, tankene fortsatt fanget av det rå, desperate hylet som skar gjennom natten like før vi forlot Ulvehiet. Var det et varsel? Eller noe verre som allerede jakter oss?

Kael går foran meg, skuldrene anspente under den jordflekkede skinnjakken. De gullfargede øynene hans gløder svakt i mørket, sveipende over omgivelsene med en instinktiv årvåkenhet. Blodet fra kuttet på armen hans har tørket i mørke striper, men han viser ingen tegn til smerte, bare en stille, innesluttet styrke som både beroliger og uroer meg. Han stanser brått, hodet vippet som om han lytter til noe jeg ikke kan høre, før han snur seg mot meg. Stemmen er lav, grøtete, nesten som et knurr. "Vi må være raske, Alina. Dette stedet… det er ikke som før."

Jeg nikker, men ordene fester seg i halsen. Den jordnære, nesten metalliske duften av skogen fyller hvert pust, og luften føles tyngre for hvert skritt vi tar. Jeg griper sekken min tettere, farens dagbok en vekt både i hånden og hjertet. Ordene hans brenner fortsatt i tankene mine – Haugen-blodet, mitt blod, er bundet til skogen gjennom en pakt. En balanse som må opprettholdes før neste fullmåne, ellers… Jeg tør ikke fullføre tanken. I stedet tvinger jeg meg selv til å holde tritt med Kael, til tross for at bena skjelver under meg.

Stien svinger brått, og plutselig ligger den der foran oss – Skyggesjøen. Vannet er unaturlig stille, som et mørkt speil som nekter å reflektere månen over oss. Tåken henger som et slør over overflaten, og de vridde trærne som omkranser bredden ligner skyggefulle skikkelser fanget i en evig, stum dans. En klam kulde siver opp fra vannet, får huden min til å prikke, og en svak, vibrerende lyd – nesten som et pust – fyller luften. Hjertet mitt slår så hardt at det nesten gjør vondt, og kjedet brenner plutselig mot huden, en advarsel eller en velkomst, jeg vet ikke hvilket.

Kael stanser ved bredden, kroppen hans stiv av anspenthet. Han snur seg mot meg, øynene mørke av noe som ligner frykt. "Ikke gå for nær, Alina," advarer han, stemmen hans lav, men skarp. "Dette stedet… det lever. Det vil ta deg."

Jeg svelger hardt, men bena mine beveger seg nesten av seg selv, trukket mot vannet som av en usynlig kraft. "Jeg må vite, Kael," svarer jeg, stemmen skjelvende, men med en stahet jeg ikke kan undertrykke. "Om faren min, om blodet mitt. Jeg kan ikke bare vende meg bort."

Han knurrer lavt, et lyd som sender en uventet varme gjennom kroppen min, til tross for kulden rundt oss. Men han stopper meg ikke når jeg kneler ved bredden, den kalde, fuktige jorden som biter inn i knærne mine. Jeg holder farens dagbok tett mot brystet som en talisman, fingrene mine skjelver mens jeg strekker hånden ut mot vannet. Hjertet hamrer så voldsomt at det føles som om det vil sprenge seg ut av brystet. Jeg må vite. Jeg må forstå.

I det øyeblikket fingertuppene mine berører overflaten, skyter en elektrisk strøm gjennom meg, som om vannet selv griper tak i meg. Kulden biter seg inn i beinene mine, men under den ligger noe annet – en dyp, pulserende forbindelse, som om blodet mitt kjenner dette stedet, som om det alltid har visst. Øynene mine glir igjen instinktivt, og verden forsvinner i et svimlende mørke.

En visjon eksploderer foran meg, så levende at det føles som om jeg står der. En lysning i Skuggskogen, omgitt av mosegrodd stein, bader i et sølvaktig månelys. Midt i lysningen står en mann – faren min. Men han er ikke som jeg husker ham fra de få, blekne minnene jeg har. Øynene hans gløder gullfarget, akkurat som Kaels, og ansiktet hans er hardt, preget av en smerte jeg ikke kan fatte. Han kneler foran en stein, en skarp kniv i hånden, og risser runer inn i overflaten mens blod drypper fra håndflaten hans og siver ned i jorden. Hvert kutt ser ut til å koste ham, som om han gir mer enn bare blod. En lav, vibrerende lyd fyller luften, og jeg innser at det er stemmen hans, som mumler ord på et språk jeg ikke forstår, men som får magen min til å knyte seg i skrekk.

Plutselig løfter han hodet, som om han kan se meg gjennom tid og rom. Øynene hans borer seg inn i mine, og en klam frykt griper tak i meg. Så, fra ingensteds, hører jeg en stemme – ikke farens, men noe eldre, noe som ikke er menneskelig. Den hvisker gjennom tåken, hvert ord som en isklump som faller nedover ryggen min. "Haugen-blod må betale."

Jeg gisper, hjertet mitt stanser nesten, og visjonen begynner å flimre. Men før den forsvinner helt, ser jeg farens hånd stramme seg om kniven, blodet som renner raskere, og øynene hans fylt av en desperat sorg som knuser noe inni meg. Så er det borte, og jeg er tilbake ved Skyggesjøen, skjelvende, med vannet som fortsatt klamrer seg til fingertuppene mine.

"Alina!" Kaels stemme skjærer gjennom natten, desperat og rå. Hånden hans griper armen min hardt og drar meg tilbake fra bredden, nesten så jeg mister balansen. Jeg snubler mot ham, pusten min ragged, og kjedet brenner nå så intenst mot huden at det nesten svir. "Du kan ikke gi deg til det!" roper han, øynene hans glødende av frykt, men også noe annet – en bønn, en smerte jeg ikke fullt ut forstår.

"Jeg må forstå!" svarer jeg, stemmen min bryter av en blanding av smerte og stahet. "Hvis ikke, hvordan kan jeg stoppe det som kommer?" Tårer stikker i øynene mine, men jeg blunker dem bort, nektende å gi etter for den overveldende frykten som truer med å sluke meg. Jeg så faren min. Jeg så ham gi blod til skogen. Og den stemmen… den visste hvem jeg var. Hva betyr det? Hvilken pris må jeg betale?

Kael slipper armen min, men blikket hans forlater aldri mitt. Gulløynene hans er fylt av en storm av følelser – frykt, frustrasjon, og en motvillig respekt som får hjertet mitt til å trekke seg sammen. Han trekker pusten dypt, som om han kjemper med seg selv, før han mumler, "Du spiller med krefter du ikke kan kontrollere, Alina. Skogen… den gir aldri noe uten å ta."

Jeg nikker, men ordene hans kan ikke stoppe meg. Ikke nå. Ikke etter det jeg så. Jeg griper dagboken hardere, fingrene mine hvitknet av kraften i grepet, og kjenner magien i meg vokse – en ukontrollert kraft som både lokker og skremmer meg. Vannet foran oss er fortsatt stille, men et lavt drønn ruller gjennom det, som om noe der nede fortsatt rører seg, venter. Tåken tetner rundt oss, og natten føles tyngre, som om selve skogen holder pusten.

Jeg ser opp på Kael igjen, hans ansikt halvt skjult i skyggene, men øynene hans brenner fortsatt. Jeg innser med et stikk av smerte at skogens vrede er mer personlig enn vi trodde – det handler ikke bare om en balanse som må gjenopprettes. Det handler om meg. Om blodet mitt. Om Haugen-navnet som bærer en byrde jeg ennå ikke fullt ut forstår. Til meg selv hvisker jeg, så lavt at selv Kael ikke kan høre det, "Jeg må vite alt, selv om det koster meg."

Men i hjertet mitt vet jeg at prisen allerede kan være for høy.