reader.chapter — Hviskinger under Blodmånen

Alina

Blodmånen henger som et sår i nattehimmelen, dens sykelige røde lys renner over Skyggesjøen og farger det kokende vannet til en mørk, pulserende masse. Jeg kneler i den fuktige, kalde jorden ved bredden, hjertet hamrer i brystet som om det vil sprenge seg ut. Blod silder fra det ferske kuttet i håndflaten min, drypper ned på runene jeg har risset inn i den våte gjørmen – desperate streker som skal styrke forseglingen av Skyggen i dypet. Sølvkjedet rundt halsen min, gravert med eldgamle symboler, brenner mot den bleke huden min, som om det skriker en advarsel jeg ikke kan ignorere. Smerten biter, men det er ingenting mot frykten som gnager i meg, den som hvisker at jeg ikke er sterk nok, at jeg aldri vil være det.

Tåken tetner rundt meg, klam og tung, bærer med seg en metallisk stank som fyller neseborene mine – lukt av urkraft, av noe som ikke hører til i denne verden. Vannet foran meg koker unaturlig, bobler stiger som om noe levende presser mot overflaten, noe som vil opp, ut, fri. Hver bølge som slår mot bredden lyder som et hjerteslag, forvrengt og umenneskelig. Nakkehårene mine reiser seg når en stemme – ikke min, ikke noe jeg kan forklare – siver gjennom tåken og kaller navnet mitt. "Alina," hvisker den, lokkende, men med en truende undertone som får meg til å skjelve. Den kommer fra dypet, fra vannet, fra noe jeg ikke tør å navngi.

Jeg tvinger meg selv til å puste, men luften er som is i lungene. Huden min, allerede grålig og slitt etter måneder med ritualer som har tappet meg, kribler av en elektrisk uro. Øynene mine, en gang fulle av glans, bærer nå en sorg så dyp at jeg knapt kjenner meg selv igjen i refleksjonen av det mørke vannet. Jeg stryker en skjelvende hånd over kjedet, føler hvordan det pulserer mot fingrene mine, som om det prøver å fortelle meg noe jeg ikke vil høre. Runene i gjørmen gløder svakt, men det er ikke nok. Det vil aldri være nok.

Gjennom tåken skimter jeg plutselig en skygge, og hjertet mitt stanser nesten. Den er ikke menneskelig – den er for gammel, for fremmed, en masse av vridd mørke som ikke hører hjemme i denne virkeligheten. Tentakler av svart røyk strekker seg mot meg som sultne fingre, krøller seg gjennom luften med en syk grådighet. Jeg trekker pusten skarpt, kryper instinktivt bakover, men jorden under meg er glatt, og jeg glir nesten ned i vannet. Frykten lammer meg, men jeg kan ikke vise svakhet, ikke nå. Ikke når jeg vet hva som står på spill. Skogen rundt meg, en gang et sted av trygghet, er nå infisert av Skyggens korrupsjon – trærne siver av en svart, oljeaktig substans, og mosen under knærne mine er visnet, som om livet selv har blitt sugd ut av den.

I det fjerne hører jeg et rop, desperat og rått, som skjærer gjennom stillheten som en kniv. Det er Kael. Hans dype, grøtete stemme er fylt av smerte, en smerte jeg kjenner altfor godt. "Alina!" roper han igjen, men lyden er dempet, som om den kommer fra en annen verden. Barrieren – den usynlige muren av is som ble skapt av mitt siste offer – holder ham borte fra meg. Jeg kan nesten se ham i tankene mine, hans høye, muskuløse skikkelse, de gullfargede øynene som gløder av lengsel, arrene som vitner om kamper han har utkjempet for meg, for skogen, for oss. Men han kan ikke nå meg, og smerten av det er som en kniv som vris i hjertet mitt. Jeg vil rope tilbake, fortelle ham at jeg er her, at jeg trenger ham, men ordene kveles i halsen min. I stedet biter jeg tennene sammen, lar smerten drive meg videre, tvinger meg til å fokusere på runene foran meg.

Jorden ryster plutselig under meg, en dyp, vibrerende bevegelse som får småstein til å rulle ned mot vannkanten. Hjertet mitt dunker hardere, og jeg griper instinktivt etter kjedet, som nå brenner som glødende kull mot huden min. En ny sprekk åpner seg i sjøens overflate, som om noe der nede slår mot barrieren som holder det fanget. Vannet deler seg et øyeblikk, og jeg ser det – et glimt av noe umenneskelig, øyne som gløder av en urgammel, ondsinnet kraft. De stirrer rett på meg, rett gjennom meg, som om de ser hver frykt, hver svakhet, hver hemmelighet jeg bærer. Pusten min blir til korte, paniske støt, og en iskald frysning renner nedover ryggen min. Jeg har sett disse øynene i drømmene mine, i visjonene som har hjemsøkt meg siden ritualet ved Skyggesjøen, men å se dem her, i virkeligheten, er noe helt annet. Det er som om selve dypet har fått liv, som om Skyggen ikke lenger bare er en trussel – den er her.

Tomheten i brystet mitt vokser, den samme tomheten som har fulgt meg siden jeg bandt meg til skogens magi, siden hver bruk av runene har tatt en del av meg. Jeg kjenner den nå, som et svart hull som truer med å svelge meg hel. Kroppen min er svak, musklene skjelver under vekten av alt jeg har ofret, alt jeg fortsatt må ofre. Jeg burde reise meg, løpe, gjemme meg, men hvor skulle jeg dra? Skogen, bygden, selv luften jeg puster – alt er gjennomsyret av Skyggens nærvær. Jeg har løpt lenge nok, gjemt meg bak frykten min, bak usikkerheten om jeg virkelig er vokteren denne verdenen trenger. Men nå, med de glødende øynene som låser seg fast i meg, med Kaels desperate rop som ekkoer i hodet mitt, vet jeg at det ikke finnes noen vei tilbake.

"Jeg kan ikke løpe lenger," hvisker jeg til meg selv, stemmen min skjelver, men bærer en ny, hard besluttsomhet. Ordene er knapt hørbare over vinden som suser gjennom de forvrengte trærne, over vannets unaturlige brøl, men de føles som et løfte – til meg selv, til Kael, til skogen som har kalt på meg siden jeg var barn. Jeg tvinger meg til å møte blikket til det som lurer under overflaten, selv om hver fiber i kroppen min skriker at jeg skal snu meg bort. Tåken tetner som et slør av mørke, skjuler skyggen og dens tentakler, men jeg vet at den fortsatt er der, venter, lokker. Hjertet mitt hamrer, men jeg holder meg i ro, knærne presset mot den kalde jorden, blodet fortsatt dryppende fra hånden min.

Sjøens overflate rører seg igjen, en lav bølge som sender en iskald sprut over føttene mine. De glødende øynene er fortsatt der, lurer under vannet, som om de lover noe jeg ikke kan fatte – en slutt, eller en begynnelse. Jeg kjenner kjedet pulsere en siste gang, en advarsel som renner gjennom meg som elektrisitet, og jeg vet at dette bare er starten. Skyggen er sterkere enn noensinne, runene svikter, og prisen for å holde den tilbake kan være mer enn jeg har igjen å gi. Men jeg vil ikke gi opp, ikke ennå. Ikke når Kaels stemme fortsatt ekkoer i tankene mine, ikke når skogen fortsatt hvisker sitt desperate kall.

Jeg lukker øynene et øyeblikk, lar mørket omfavne meg, og forbereder meg på det som kommer. Hva det enn er, vil jeg møte det – som vokteren jeg frykter jeg er, som kvinnen som ikke lenger kan vende ryggen til skjebnen sin.