reader.chapter — Tomhetens Vekt

Alina Haugen

Dagen etter det mislykkede ritualet ved Skyggesjøen sitter jeg på den kalde, harde jorden i en provisorisk leir nær Ulvehiet, omgitt av Skuggskogens syke landskap. Grantrærne rundt meg siver av en svart, oljeaktig substans som renner nedover barken som tårer av mørke. Mosen under føttene mine knaser som døde blader, visnet og livløs, som om skogen selv dør litt for hver time som går. Tåken henger tung og klam over området, bærer svake hviskinger som kaller navnet mitt – Alina, Alina – som om sjøen fortsatt lokker meg tilbake til sitt kokende dyp. Sølvkjedet med runegraveringer rundt halsen pulserer med en kald, advarselsfull varme mot den gråbleke huden min, som om det vet noe jeg ikke gjør. Jeg stirrer tomt inn i det flakkende bålet foran meg, flammene svake og usikre, akkurat som meg. En dyp tomhet gnager i brystet mitt, en ettervirkning av ritualet som mislyktes i natt, og trettheten tynger kroppen min som om jeg bærer skogens hele sorg på skuldrene.

Jeg løfter blikket, og der, på andre siden av bålet, møter jeg Kaels gullfargede øyne. De gløder i det svake lyset, fulle av en smerte og lengsel som speiler min egen. Hjertet mitt knyter seg sammen, en skarp, fysisk smerte, som om en kniv vris i brystet. Barrieren – den usynlige muren av is som ble skapt av mitt siste offer – holder oss atskilt, og jeg kan nesten føle kulden fra den, selv her, meters unna. Jeg vil strekke ut hånden, berøre den solbrune huden hans, kjenne varmen fra ham, men jeg vet at det er umulig. Smerten av adskillelsen er verre enn noe ritual noensinne har påført meg. "Kael," hvisker jeg, men stemmen min er så svak at den knapt bærer over knatringen fra bålet. Han hører meg likevel, jeg ser det i måten skuldrene hans strammer seg, i måten blikket hans mørkner. Men han svarer ikke, kan ikke, og stillheten mellom oss er som et åpent sår.

Ved siden av meg kneler mamma, Ingrid, med farens slitte dagbok i fanget. Hendene hennes, grove av år med arbeid, stryker over det revne læromslaget som om det kan gi henne svarene vi så desperat trenger. Hun mumler en gammel bønn, ord fra norrøne tradisjoner som har blitt hvisket i vår familie i generasjoner, men stemmen hennes er preget av en bekymring som stripper ordene for all trøst. Jeg ser på henne, på de dypere rynkene som har gravd seg inn i ansiktet hennes etter nattens hendelser, på det gråsprengte håret som henger løst rundt skuldrene i stedet for den vanlige stramme knuten. Hun ser eldre ut enn noensinne, som om frykten for å miste meg har tæret på henne like mye som magien har tæret på meg.

Sigrid sitter på den andre siden av meg, krøllet sammen med knærne trukket opp mot brystet, det røde håret flammende mot den grå tåken. Hun prøver å smile, å lette den tunge stemningen som henger over oss som et mørkt slør. "Kanskje vi bare skal kjøpe en ny skog, Alina," sier hun, stemmen hennes kunstig lys, "en uten alt dette... dramaet." Men latteren dør i halsen hennes idet et unaturlig hyl runger fra Skyggesjøen i det fjerne, en lyd som ikke tilhører noe levende jeg kjenner. Den skjærer gjennom luften som en advarsel, får huden min til å krible av uro, og jeg ser Sigrids fregnete ansikt blekne. Selv hun, som alltid har vært min kilde til lys i mørket, kan ikke skjule frykten lenger.

"Jeg... jeg må si det som det er," begynner jeg, stemmen min skjelver, men jeg tvinger meg til å fortsette. "Runene svekkes raskere enn jeg trodde. Balansen... den holder ikke." Ordene smaker som aske i munnen min, hver eneste stavelse en innrømmelse av min egen utilstrekkelighet. "Neste fullmåne er om tre uker. Hvis vi ikke finner en måte å forsegle Skyggen permanent innen da... tror jeg det kan være slutten."

Mamma løfter blikket fra dagboken, øynene hennes fulle av en desperat intensitet. "Alina, det er noe her," sier hun, stemmen nølende, men insisterende, som om hun både ønsker og gruer seg til å fortelle meg det hun har funnet. Hun blar forsiktig gjennom de sprø sidene, fingrene hennes skjelver svakt. "Faren din skrev om et sted... et sted i hulene under Skyggesjøen. Den Svarte Helligdommen. Han trodde det var der den endelige runen for å binde Skyggen kunne finnes. En rune som krever vokterens blod, men som kan forsegle mørket for alltid."

Helligdommen. Navnet sender en frysning nedover ryggen min, en blanding av håp og ren, skjær frykt. Jeg har hørt hviskinger om slike steder i visjonene mine, steder hvor skogens eldste krefter ble bundet med blod og offer. Men tanken på å dra dit, å gå dypere inn i Skyggesjøens domene, får tomheten i brystet mitt til å vokse, som om den allerede vet hvilken pris som venter. "Og hva står det om... prisen?" spør jeg, stemmen min knapt over en hvisking, men jeg må vite. Jeg må forberede meg på det som kommer.

Mamma nøler, blikket hennes flakker bort fra mitt for et øyeblikk før hun tvinger seg til å møte det igjen. "Han skrev ikke alt," innrømmer hun, og jeg kan høre frykten i stemmen hennes, den samme frykten som gnager i meg. "Men han nevnte at det ville kreve alt av vokteren. Alt, Alina. Jeg vet ikke om det betyr... livet ditt, eller noe annet. Men etter det du har gitt allerede..." Hun stopper, stemmen knekker, og jeg ser tårer glitre i øynene hennes.

Jeg svelger hardt, prøver å presse ned panikken som truer med å overvelde meg. Alt. Ordet ekkoer i tankene mine, sammen med bildet av de glødende øynene fra dypet i natt, øyne som så rett gjennom meg, som visste hver frykt, hver svakhet. Jeg ser ned på hendene mine, på de bleke, skjelvende fingrene, på arrene fra ritualene som allerede har tatt så mye. Huden min er grålig nå, nesten som aske, og de grønne øynene mine – som en gang hadde en glans av håp – bærer en sorg så dyp at jeg knapt kjenner igjen mitt eget speilbilde. Jeg føler meg som et skall av meg selv, tynget av magiens pris og frykten for at jeg ikke har mer å gi. Men hva annet kan jeg gjøre? Skogen kaller fortsatt på meg, selv nå, gjennom tåken og hviskingene. Den har kalt på meg siden barndommen, og jeg vet at jeg ikke kan snu ryggen til den, uansett hvor mye det koster.

"Kanskje det ikke er så ille som det høres ut," sier Sigrid, stemmen hennes myk, men usikker. Hun legger en hånd på skulderen min, og varmen fra berøringen er en skarp kontrast til kulden som har bosatt seg i kroppen min. "Vi finner en måte, Alina. Vi gjør dette sammen. Du er ikke alene."

Jeg smiler svakt til henne, takknemlig for lojaliteten hennes, for at hun fortsatt er her til tross for farene hun har vært vitne til. Men inni meg vet jeg at dette er min byrde, min arv. Haugen-blodet i årene mine, varulv-magien som binder meg til skogen, det er alt mitt. Og likevel, selv med Sigrids ord, kan jeg ikke riste av meg følelsen av at jeg står alene mot et mørke som er større enn noe jeg kan fatte.

Jeg vender blikket mot Kael igjen, og for et øyeblikk er det som om barrieren ikke eksisterer, som om jeg kan føle varmen fra ham, høre den grøtete stemmen hans hviske navnet mitt. Men så strammer smerten seg igjen, en påminnelse om alt vi har mistet, alt vi fortsatt kan miste. Jeg vil si noe, noe som kan lette vekten av stillheten mellom oss, men ordene setter seg fast i halsen min. I stedet ser jeg bare på ham, lar øynene mine bære alt jeg ikke kan si – at jeg er lei meg, at jeg lengter etter ham, at jeg frykter jeg aldri vil få ham tilbake.

Tåken tetner plutselig rundt oss, som om den svarer på tankene mine, og den metalliske lukten fra Skyggesjøen blir sterkere, klamrer seg til huden min som et løfte om fare. Hvilesønnene kaller igjen, svake, men insisterende – Alina, kom tilbake – og en ny frysning løper nedover ryggen min. Sølvkjedet pulserer med en kald intensitet, som om det også hører kallet, som om det advarer meg om noe som lurer i mørket. Jeg ser mot sjøen i det fjerne, der tåken ligger som et slør av mørke som skjuler noe ondt, noe som venter. Hjertet mitt banker hardere, tomheten i brystet vokser, og med en stemme knapt over en hvisking, full av frykt og resignasjon, spør jeg meg selv: "Hva mer må jeg gi?"