reader.chapter — Blodets Valg

Kael

Månelyset skar gjennom den tette tåken i Månelysingen, en hellig lysning dypt i Skuggskogens hjerte, og kastet et sølvfarget skjær over eldgamle steiner dekket av mosete runer som pulserte med et svakt, gullfarget lys. Luften var ladet med vill, urkraftig energi, en vibrasjon som krøp langs huden min og vekket noe rått og urørt i brystet. Den klamme tåken klistret seg til meg, blandet med den jordnære lukten av fuktig mose og den bitre stanken av forfall som nå gjennomsyret alt i skogen. Skinnjakken min, slitt og flekket av blod fra de siste kampene, hang tungt over skuldrene, men det var ikke fysisk tretthet som tyngde meg mest. Det var smerten – den dype, gnagende smerten av arrene som gikk dypere enn hud, arrene etter adskillelsen fra Alina. Jeg kunne fortsatt se henne for meg, på den andre siden av bålet i leiren nær Ulvehiet, hennes grønne øyne fylt med en sorg som speilet min egen, skilt fra meg av en usynlig barriere av is. Et offer hun hadde gjort, en pris jeg ikke kunne bære for henne.

Jeg sto alene foran en av de eldste runesteinene, dens overflate ru og kald under fingrene mine. Hjertet hamret i brystet, som om det prøvde å slå seg fri fra buret av plikt og smerte. Blodpakten. Tanken hadde brent i meg siden jeg oppdaget den i de hellige ruinene, et ritual som kunne bryte barrieren, som kunne gi meg Alina tilbake. Men prisen… Jeg knyttet nevene, kloen på høyre hånd glinset i måneskinnet. Alfa-tittelen. Klanens enhet. Alt jeg hadde kjempet for etter brorens død, alt jeg hadde svoret å beskytte. Kunne jeg gi det opp? Kunne jeg ikke?

Med en skjelvende pust trakk jeg kloen over håndflaten, en skarp smerte som var nesten velkommen i sin enkelhet sammenlignet med kaoset inni meg. Blodet sildret ned, mørkt og tykt, og dryppet på runen foran meg. Det gullfargede lyset blusset opp, en puls som matchet hjerteslagene mine, og verden forsvant i et blitz av lys og skygge. En visjon slo meg som et slag i brystet. Alina sto foran meg, hennes mørkeblonde hår vilt i en usynlig vind, grønne øyne fylt med sorg og lengsel. Glødende bånd av lys bandt oss sammen, strammet seg rundt håndleddene mine som om de aldri ville slippe. Hjertet mitt steg, en desperat glede fylte meg – hun var nær, så nær – men så skar en mørk, hviskende stemme gjennom meg som is. "Din makt for hennes nærhet. Klanen vil falle." Båndene strammet til, brant huden min, og Alinas ansikt forvrengte seg i smerte. Bak henne så jeg Ulvehiet i flammer, klanens skrik gjallet i natten, og gullfargede øyne – mine egne brødre og søstre – stirret på meg med hat og forræderi.

Visjonen knustes, og jeg vaklet tilbake, pusten tung og ragged. Blodet fra hånden min dryppet fortsatt, nå ned i mosen, og runen foran meg hadde sluknet, som om den hadde gitt sitt svar. Hjertet mitt hamret, desperasjonen vellet opp som en bølge. "Hva skal jeg velge?" hvisket jeg til meg selv, stemmen grøtete og brutt. Skogen svarte med en uhyggelig stillhet, kun brutt av en fjern vind som bar med seg en metallisk lukt – Skyggens nærvær, alltid der, alltid ventende.

Jeg tvang meg til å rette meg opp, tørket blodet mot jakken og vendte blikket mot stien som førte tilbake til Ulvehiet. Jeg kunne ikke bli her, fanget i tankene mine. Klanen trengte meg, selv om hver fiber i meg skrek etter å løpe til Skyggesjøen, til Alina. Jeg måtte vite at hun var trygg, at ritualet hun hadde forsøkt ikke hadde tatt mer av henne enn hun allerede hadde gitt. Men plikten som alfa, den forbannede plikten, holdt meg bundet like sikkert som barrieren holdt meg fra henne.

Stien tilbake til Ulvehiet var mørk, trærne forvrengte og syke, sivet av en svart, oljeaktig substans som flekket støvlene mine. En unaturlig kulde krøp langs ryggen min, og jeg kjente en prikking i nakken, som om noe – eller noen – fulgte etter. Skyggen? Eller noe annet? Jeg rystet det av meg, gullfargede øyne skannet mørket, men ingenting beveget seg. Likevel kunne jeg ikke riste følelsen av trussel, den samme følelsen som hadde vokst siden ritualet ved Skyggesjøen.

Ulvehiet, klanens hjerte, var en hule gjemt i skogens dyp, dens vegger ru av tidens tann og runer som summet med gammel magi. Men i kveld føltes det som om selv runene var urolige, deres lys flimrende og usikkert. Lukten av fuktig stein og pels blandet seg med noe syrlig, noe som ikke hørte hjemme. Bjorn, en yngre varulv med lojale, men bekymrede øyne, ventet meg ved inngangen, hans holdning spent.

"Kael," sa han, stemmen lav, nesten hviskende, som om han fryktet at veggene selv kunne høre. "Det er problemer."

Jeg stivnet, hånden instinktivt nær kloen. "Hva nå?" Stemmen min var skarpere enn tilsiktet, men trettheten og visjonens etterdønninger gjorde det vanskelig å holde masken.

Bjorn senket blikket, en gest av underkastelse, men også av uro. "Erik. Han har vært i hulen, snakket med de yngre. Sier at du er svak, at tilknytningen din til… til henne har brakt Skyggens korrupsjon over oss." Han nølte, gullfargede øyne flakket opp til mine. "Noen lytter til ham. De er redde. De ser på trærne, på mørket som sprer seg. De skylder på deg."

Raseriet blusset opp i meg, varmt og skarpt, men jeg tvang det ned. Erik. Selvfølgelig. Bitterheten hans hadde alltid vært der, en ulmende flamme siden jeg tok alfa-tittelen over ham etter brorens død. Men nå, etter ritualet, etter alt vi hadde mistet, hadde han funnet sitt øyeblikk. Jeg kunne nesten se ham for meg, hans sølvaktige hår og kalde øyne, sående tvil som gift i klanens hjerte.

"Hold øye med ham," knurret jeg, stemmen lav, men bærer kraften av en ordre. "Jeg vil vite hvem han snakker med, hvem som følger ham. Og hvis han utfordrer meg direkte, sørg for at jeg er den første til å vite."

Bjorn nikket, men uroen i ansiktet hans forsvant ikke. "Og hvis han samler nok støtte? Hvis klanen splitter seg?"

Jeg svarte ikke med en gang, tankene mine tilbake til visjonen – Ulvehiet i flammer, klanens øyne fulle av hat. Smerten over barrieren til Alina blandet seg med smerten over denne nye trusselen, og for et øyeblikk føltes alt for tungt. Men jeg kunne ikke vise svakhet, ikke nå. "Da håndterer vi det," sa jeg til slutt, stemmen hard som stein. "Klanen er min. Jeg vil ikke la den falle."

Men selv mens jeg sa ordene, tvilte jeg. Blodpakten lokket, en vei til Alina, en vei ut av denne smerten. Og hvis jeg valgte den, hvis jeg ga opp tittelen… ville Erik ta over? Ville klanen overleve under ham, med Skyggens korrupsjon som allerede åt seg inn i skogen? Jeg rystet tanken av meg, men den nagde, som en klo i tankene mine.

Jeg vendte meg bort fra Bjorn, blikket mot huleinngangen, mot retningen til Skyggesjøen. Hjertet mitt trakk meg dit, som om Alina selv kalte på meg gjennom barrieren. Hver dag uten henne var som et sår som ikke ville gro, og etter visjonen var lengselen etter henne sterkere enn noensinne. Jeg kunne ikke vente lenger. Klanen var i kaos, ja, men Alina var i fare. Jeg hadde sett det i øynene hennes i leiren, sett tomheten etter ritualet, sett hvordan magien tappet henne. Hvis Skyggen brøt gjennom igjen, hvis hun sto alene…

"Jeg må finne henne," mumlet jeg, mer til meg selv enn til Bjorn. Han sa ingenting, men jeg kjente blikket hans på ryggen min, fullt av spørsmål han ikke turte å stille.

Jeg begav meg ut i skogen igjen, støvlene knaste mot den visnede mosen, den svarte substansen som sivet fra trærne flekket dem ytterligere. Luften var kaldere nå, unaturlig så, og prikkingen i nakken vokste sterkere, en advarsel jeg ikke kunne ignorere. Gullfargede øyne glødet i mørket, mine sanser skjerpet, men jeg så ingen trussel. Likevel, da jeg tok de første skrittene mot Skyggesjøen, med hjertet fullt av frykt og besluttsomhet, kunne jeg ikke riste følelsen av at jeg ikke var alene. I skyggene, ubemerket av meg, fulgte Erik etter, hans gullfargede øyne glitret med noe mørkere enn måneskinnet.