reader.chapter — Avgrunnens Kall

Alina

Iskalde vinder hylte som sørgende ånder rundt meg, deres bitende kraft som tusen nåler mot huden min. Jeg sto på kanten av en isbelagt klippe i Isens Krone, et rike så nådeløst at selv pusten min frøs til skyer av hvitt i luften. Under meg gapte en bunnløs avgrunn, dens mørke dybde flekket av frosne skygger som beveget seg under isen, som om noe levende – noe urtidig – ventet der nede. Huden min, askegrå og gjennomskinnelig etter det mislykkede ritualet i Nattens Grav, skalv av mer enn bare kulde. Sølvkjedet med runegraveringer hvilte tungt mot brystet mitt, dets glød svak, men brennende, en konstant påminnelse om alt jeg hadde mistet.

Jeg løftet hånden, skjelvende og knoklete, og stirret på arrene som krysset håndflaten. Blodet fra det ferske kuttet dryppet sakte ned i snøen under meg, hver røde dråpe som en hvisking til noe jeg ikke kunne navngi. Det var som om blodet mitt kalte på mørket, som om det visste noe jeg ikke gjorde. En svimmelhet grep meg, og jeg vaklet, kanten av klippen faretruende nær. Hjertet hamret, ikke av frykt for å falle, men av vissheten om at noe der nede svarte.

“Alina.” Kaels stemme skar gjennom vinden, dyp og grøtete, ladd med smerte og et urokkelig løfte. Han sto rett bak meg, hans tilstedeværelse en varm kontrast til den isnende kulden. Hånden hans hvilte på skulderen min, tung og trygg, som en livline som nektet å slippe taket. Jeg vendte meg sakte, møtte de gullfargede øynene hans, så fylt av desperasjon at det nesten knuste meg. De svarte årene fra blodpakten krøp oppover halsen hans, faretruende nær hjertet, et synlig arr av alt han hadde ofret for meg.

“Jeg... jeg må vite,” hvisket jeg, stemmen min brast under vekten av utmattelse og skyld. “Hva om det er her? Svaret vi har lett etter... eller slutten jeg frykter?” Ordene hang i luften, tunge av resignasjon, men også av en nyvunnet hardhet som hadde vokst i meg etter Nattens Grav. Jeg kunne ikke lenger bare flykte. Ikke når alt – Kael, skogen, balansen – hang i en så skjør tråd.

Kaels grep strammet seg, som om han kunne holde meg fast i virkeligheten bare med viljestyrke. “Vi finner det sammen,” sa han, hvert ord et løfte skåret i stein. Men smerten i stemmen hans, den knapt skjulte desperasjonen, skar dypere enn vinden. Jeg ville si noe, trøste ham, men ordene sviktet meg, fanget i den tomme kulden som hadde bosatt seg i brystet mitt.

Før jeg kunne svare, knakte isen under oss med et øredøvende brak. Jeg snublet bakover, Kaels armer fanget meg akkurat i tide, men blikket mitt ble dratt ned mot avgrunnen igjen. Isen sprakk opp, avslørte en skikkelse som steg opp fra dypet – ikke av kjøtt, men av skimrende frost. Lirien, en vokterånd av is, sto foran oss, hennes frostblå øyne skarpe som knust glass, kroppen hennes en dans av lys og kulde. Håret hennes vaiet som tynne istapper, og luften rundt henne vibrerte av en urkraft som fikk huden min til å prikke.

“Alina Haugen,” sa hun, stemmen hennes som knatrende is, skarp og uhyggelig vakker. “Blodet ditt synger. Det kaller på Urskygge – en eldre, listigere kraft enn Skyggen du kjemper mot. Den vet du er her. Den venter.” Hvert ord slo ned som en dom, og jeg følte en iskald klo gripe om hjertet mitt. Urskygge. Et navn som ekkoet i tankene mine, som om jeg alltid hadde kjent det, alltid fryktet det.

“Jeg... jeg forstår ikke,” stammet jeg, stemmen min knapt en hvisking mot vinden. Men jeg følte det – en dragning i blodet mitt, som om avgrunnen under meg ikke bare var en sprekk i isen, men en dør til noe jeg aldri kunne stenge igjen. “Hva vil den med meg?”

Liriens øyne smalnet, og et nesten umerkelig smil trakk i de frostede leppene hennes. “Ditt blod er nøkkelen. Det kan redde oss alle... eller fordømme oss til evig mørke. Valget er ditt, vokter.” Hun løftet en hånd, og isen rundt henne glitret som om den levde, som om den ventet på mitt svar.

Jeg snudde meg mot Kael, søkte styrke i blikket hans, men fant bare speilbildet av min egen frykt. Hånden min skalv da jeg strøk over sølvkjedet, dets svake glød som en advarsel jeg ikke kunne ignorere. Jeg hadde allerede mistet så mye. Etter Nattens Grav var kroppen min knapt mer enn en skygge av seg selv, sjelen min revet av visjoner og tap. Kunne jeg bære enda en byrde? Kunne jeg risikere å dra Kael dypere inn i dette mørket?

Bak oss hørte jeg Sigrids skarpe pust, hennes harde blikk speidet ut i tåken som hadde begynt å tette seg rundt oss. Ingrid sto ved siden av henne, farens gamle dagbok klemt mot brystet, ansiktet hennes blekt av bekymring. “Alina, vi kan ikke bli her,” sa Sigrid, stemmen hennes som alltid direkte, men med en undertone av uro. “Hva det enn er der nede, det kommer ikke til å vente på at du bestemmer deg.”

Jeg nikket svakt, men beina mine nektet å bevege seg. Frykten lammet meg, blandet med en desperat lengsel etter svar – etter håp, selv om det var så skjørt som isen under føttene mine. Lirien trådte nærmere, kulden fra henne sved mot huden min. “Frostdomen venter,” hvisket hun, ordene hennes som en sang som trengte inn i beina mine. “Der ligger vokterkraften. Men veien er nådeløs, og prisen... kan være alt du har igjen.”

Jeg svelget hardt, smerten i brystet vokste til noe nesten uutholdelig. Alt jeg hadde igjen. Hva betydde det? Min styrke? Mine minner? Kael? Jeg så på ham igjen, hans ansikt en maske av bekymring, men også av en urokkelig besluttsomhet. Han ville følge meg, uansett hva det kostet. Skyldfølelsen over hans tilstand, de svarte årene som åt seg innpå ham, var som et knivstikk. Jeg kunne ikke miste ham. Ikke igjen.

Før jeg kunne svare Lirien, skar et hyl gjennom tåken, fjernt, men umiskjennelig – Eriks stemme, forvrengt av Skyggens umenneskelige tone. Hjertet mitt sank. Han var her, et sted i dette iskalde helvetet, og han ville ikke gi opp før han hadde knust oss begge. Tåken tetnet, en klam, truende stillhet la seg over oss, kun brutt av lyden av min egen hamrende puls.

“Vi må gå,” sa jeg til slutt, stemmen min skjelvende, men med en hardhet jeg ikke visste jeg fortsatt hadde. “Hvis Frostdomen har svarene, hvis det finnes en vei å binde dette... Urskygge... så må vi finne det. Nå.” Jeg møtte Liriens frostblå øyne, en blanding av frykt og desperasjon brant i meg. “Led oss dit.”

Lirien nikket, hennes skikkelse flimret som om hun var en del av isen selv. “Så vær det,” sa hun, og pekte mot en sti av frost som slynget seg dypere inn i Isens Krone, mot et ukjent mål. Jeg tok et skritt fremover, Kaels hånd fortsatt på skulderen min, hans varme en bitter trøst mot kulden som truet med å sluke meg.

Bak oss, i tåken, skimtet jeg et glimt av glødende øyne – Skyggen, eller noe verre, lurte der ute. Hjertet mitt hamret, men jeg tvang meg til å se fremover. Frostdomen ventet, og med den, kanskje en sjanse til å redde alt vi hadde igjen. Eller miste det for alltid.