reader.chapter — Frostens Vekt

Kael

Bitter kulde bet seg fast i huden min som en sulten ulv, hver vindkast en hylende påminnelse om hvor fiendtlig Isens Krone var. Snøen knaste under støvlene mine, et endeløst teppe av hvitt som strakte seg mot en horisont av taggete isformasjoner, skarpe som kniver mot den grå himmelen. Hver pust stakk i lungene, skarp som iskalde nåler, men det var ingenting mot smerten som pulserte fra de svarte årene som krøp oppover halsen min, nærmere hjertet for hvert steg. Blodpakten. Prisen jeg hadde betalt for henne. Jeg strammet grepet om Alina, kroppen hennes nesten vektløs i armene mine, men likevel tyngre enn noe jeg noensinne hadde båret. Huden hennes var askegrå, gjennomskinnelig som tynn is, og det mørkeblonde håret lå klistret mot pannen, livløst som strå. Sølvkjedet med runegraveringene glødet svakt mot brystet hennes, en stille advarsel jeg ikke kunne ignorere.

Jeg skiftet blikket fra henne til den endeløse isen foran oss. Gullfargen i øynene mine speilte seg i de skimrende flatene, men jeg så ikke skjønnhet. Bare fare. Liriens ord fra klippen ekkoet i hodet mitt – Urskygge. En eldre, listigere kraft enn Skyggen vi allerede kjempet mot. Blodet hennes kalte på den, hadde vokterånden sagt. Jeg knyttet kjevene sammen, en lav knurring vibrerte i brystet. Over min døde kropp skulle noe røre henne. Men tvilen gnaget, en kald klo som rev i tankene mine. Hadde jeg styrke igjen til å beskytte henne? De svarte årene brant som gift, en påminnelse om hvor lite tid jeg kanskje hadde igjen.

«Hold ut, Kael,» skar Sigrids stemme gjennom vinden, hard og bestemt. Hun gikk foran, kniven klar i hånden, håret flettet stramt tilbake mens hun speidet etter fare i tåken. Øynene hennes var smale, alltid på vakt, men jeg så bekymringen som flakket der. Hun stolte ikke på Lirien mer enn jeg gjorde. Bak meg halte Ingrid etter, farens gamle dagbok klemt tett mot brystet som om den var hennes siste håp. Ansiktet hennes var blekt, leppene beveget seg i stille mumling – profetier, advarsler, eller bønner, jeg visste ikke. Vinden rev i den jordfargede kappen hennes, men hun vaklet ikke. Ikke ennå.

Jeg senket blikket til Alina igjen. Hjertet mitt knøt seg sammen. Hun var så kald, så skrøpelig, som om selve livet sivet ut av henne etter Nattens Grav. Jeg hadde sett henne kollapse der, blodet renne fra nesen, ørene, kroppen hennes gi etter for magien som nesten tok henne fra meg. Jeg hadde båret henne da også, gjennom is og fare, men nå føltes det som om jeg bar et spøkelse. «Vi finner en vei,» hvisket jeg, stemmen grøtete og lav, mer til meg selv enn til henne. Ordene føltes hule mot den hylende vinden, men jeg måtte tro på dem. For henne.

En glatt, oljete stemme snek seg inn i tankene mine, som en skygge som krøp over isen. *Du er svak, ulv. La meg gi deg styrken hun trenger. Gi etter, og hun vil leve.* Urskygge. Hjertet mitt hamret, en dyp knurring steg i halsen. «Kom deg vekk,» snerret jeg lavt, hodet mitt rykket som for å riste stemmen bort. Men den lo, en lyd som is som sprakk under for stor vekt. Jeg strammet grepet om Alina, som om berøringen hennes kunne jage mørket bort. Jeg ville ikke gi etter. Ikke ennå. Ikke noensinne, hvis jeg kunne hjelpe det.

Foran oss skimret noe i tåken – en hule av is, veggene glatte og gjennomsiktige som krystall, reflekterende som et speil av vår egen elendighet. Sigrid stanset, vinket oss inn med en rask håndbevegelse. «Her, nå. Vi trenger hvile,» sa hun, tonen hennes tillot ingen innvendinger. Jeg nikket kort, stegene mine tunge mens jeg bar Alina inn i ly. Kulden fulgte oss, men vinden stilnet til et hviskende sukk, og for et øyeblikk var det bare oss. Jeg senket henne forsiktig ned på den harde, iskalde bakken, knelte ved siden av henne. Hånden min strøk håret vekk fra det bleke ansiktet hennes, fingrene mine skjelvende mot den kalde huden. Øynene hennes var lukket, pusten svak, men hun var her. Fortsatt her.

«Alina,» mumlet jeg, stemmen min brast nesten. «Vi skal finne Frostdomen. Jeg lover det. Sammen.» Ordene var desperate, som om jeg kunne tvinge dem til å bli sanne. Hjertet mitt verket, lengselen etter å se de grønne øynene hennes igjen, fylt med den hardheten hun hadde funnet etter alt vi hadde tapt, var nesten uutholdelig. Jeg bøyde meg ned, pusten min varm mot huden hennes, og lot hånden min hvile mot kinnet hennes. Kontrasten mellom min varme og hennes kulde var som et slag i brystet. Jeg ville gi alt for å varme henne igjen, for å se henne stå sterk ved siden av meg.

Ingrid satte seg ved siden av oss, fingrene hennes skjelvet mens hun bladde i dagboken. «Profetien peker mot Frostdomen,» sa hun, stemmen lav og usikker. «Vokterkraften… den må være der. Men prisen…» Hun stoppet, blikket flakket til Alina, og jeg så frykten i øynene hennes. Jeg ville si noe, forsikre henne om at vi skulle klare det, men ordene satt fast. Sigrid sto ved inngangen til hulen, ryggen stiv, kniven fortsatt i hånden. «Vi kan ikke bli lenge,» sa hun skarpt. «Noe er der ute. Jeg føler det.» Jeg nikket, instinktene mine vibrerte av samme uro. Men Alina trengte dette øyeblikket. Bare et øyeblikk til.

Plutselig rørte isen under oss seg, en dyp vibrasjon som sendte frysninger gjennom meg. Veggene i hulen glødet i et frostblått lys, og en skimrende skikkelse steg opp fra bakken som om den var smidd av selve kulden. Lirien. Hennes øyne, harde som iskrystaller, låste seg på Alina, og luften ble tyngre, ladet med urkraft. Hjertet mitt slo hardere, en beskyttende knurring bygde seg opp i brystet. Hva nå igjen?

«Veien til Frostdomen er nær,» sa Lirien, stemmen hennes som knasende is mot stein, kald og ufølsom. «Men den krever en prøve. En del av vokterens essens må ofres for å passere portalen. Blodet hennes må synge igjen.» Ordene traff meg som et slag, og raseriet blusset opp i meg som en vill ulv. «Nei!» bjeffet jeg, stemmen min brast av desperasjon mens jeg reiste meg, kroppen min spent som en fjær. «Hvorfor alltid henne? Hvorfor må hun alltid betale prisen?» Jeg tok et steg mot Lirien, hendene mine knyttet så hardt at knokene ble hvite. Smerten fra de svarte årene skjøt gjennom meg, men jeg brydde meg ikke. Ikke nå.

Liriens blikk var ubøyelig, som om min smerte var like ubetydelig som snøfnugg i vinden. «Det er skogens lov, ulv. Balansen krever sitt. Hvis du ønsker å nå Frostdomen, hvis du ønsker svarene hun søker, må hun gi. Ellers vil Urskygge finne henne først.» Navnet sendte en kald bølge nedover ryggen min, og jeg knyttet kjevene sammen, tankene mine et kaos av frykt og raseri. Jeg snudde meg mot Alina, hjertet mitt hamret mens jeg så på den skjøre kroppen hennes. Hun kunne ikke tåle mer. Ikke etter Nattens Grav. Ikke etter alt.

Sigrid snudde seg fra inngangen, øynene hennes smale. «Er det ingen annen vei?» spurte hun, stemmen hennes skarp, men med en undertone av bekymring. Ingrid ristet på hodet, fingrene hennes klamret seg til dagboken. «Profetien nevner ingen unntak. Bare… offer.» Ordet hang tungt i luften, som is som sprakk under for stor vekt. Jeg knelte igjen ved Alina, hånden min fant hennes, fingrene mine flettet seg inn i de kalde, skjelvende fingrene hennes. Jeg kunne ikke la dette skje. Men hva hadde jeg å si? Urskygges stemme snek seg inn igjen, glatt og fristende. *Gi etter, ulv. Jeg kan bære byrden for dere begge.* Jeg knurret lavt, ristet hodet for å jage den bort, men tvilen vokste som en skygge over meg.

Jeg løftet blikket til Lirien igjen, stemmen min lav og farlig. «Hvis dette tar henne fra meg, vil du betale, ånd. Det sverger jeg.» Men truslene mine var tomme, og jeg visste det. Jeg hadde ingen makt her, ikke over isen, ikke over magien, ikke engang over mitt eget fall. Lirien nikket bare, som om min smerte var forventet, og pekte mot en sprekk i huleveggen, der isen glødet svakere, som om den skjulte noe. «Portalen venter. Valget er hennes. Men tiden renner ut.»

Jeg trakk Alina nærmere, armene mine låste seg rundt henne som om jeg kunne skjerme henne fra alt – fra kulden, fra Lirien, fra Urskygge. Hjertet mitt hamret, frykten for hva dette offeret ville koste oss begge var som en klo i brystet. Huden hennes var så kald mot min varme, en bitter påminnelse om hvor lite jeg kunne gjøre. Jeg så nordover, mot der Lirien pekte, der isen glitret truende som om den visste hva som ventet oss. Uansett hva som lå foran, ville jeg bære henne gjennom det. Jeg hadde ikke noe valg. Men i dypet av meg visste jeg at hver pris vi betalte, hver dråpe blod, førte oss nærmere en kant jeg ikke var sikker på at vi kunne komme tilbake fra.