reader.chapter — Skyggens Splittelse

Erik

Kulden i Isens Krone biter som tusen nåler, og vinden hyler som en rasende ånd over den frostkledde høyden der jeg står. Snøen pisker mot min sprukne, grå hud, men den fysiske smerten drukner i den pulserende gift som renner gjennom meg. De svarte årene som dekker kroppen min – ansiktet, halsen, armene – lever nesten sitt eget liv, krøller seg som ormer under huden, og hver bevegelse sender en brennende kval gjennom meg. Nedenfor, i det endeløse hvite, venter hæren min. Korrupte varulver, deres røde øyne gløder som brennende kull i mørket, kroppene forvrengte av Skyggens grep. Deres knurringer og unaturlige bevegelser fyller luften med en uro som selv jeg, deres leder, ikke kan ignorere. Jeg knytter nevene så hardt at blodet siver mellom fingrene, et mørkt, nesten svart drypp som flekker den uberørte snøen. Kontroll. Det var det jeg søkte. Men nå... nå føles alt som et spill der jeg bare er en brikke.

En ny stemme glir inn i tankene mine, dypere og mer listig enn Skyggens hviskinger jeg har blitt vant til. Den er som olje som siver gjennom sprekkene i sinnet mitt, glatt og kald. *Erik Grimsrud, du kan herske over alt. Gi meg det siste av din menneskelighet, og jeg vil gi deg dominans som strekker seg utover selv skogens grenser. Urskygge kaller.* Jeg knurrer lavt, rister hodet som for å drive den ut, men den blir bare sterkere, som et ekko fra selve isen under meg. Urskygge. Et navn som bærer en tyngde jeg ikke forstår, men som får blodet mitt til å ise seg til tross for raseriet som alltid brenner i meg. Jeg er lei av å være en marionett, lei av smerte, lei av tap. Men hva er igjen av meg å gi? Jeg ser ned på hæren min igjen, på de som en gang var brødre, nå redusert til beist. Er dette min makt, eller bare min lenke?

Et minne flimrer uventet i tankene mine, skarpt som en kniv i mørket. Fullmånen over Ulvehiet, Kael og jeg løpende side om side, latteren vår blandet med vinden. Han var alltid den sterkeste, den som klanen så til, men den natten... den natten var vi bare brødre. Jeg blunker hardt, knurrer igjen, som for å drive bildet bort. Skyggen har ingen plass for slike svakheter. Dens ordre er klare: Knus Kael. Knus Alina. Ta blodet hennes, og balansen vil bli min. Men nå, med Urskygges stemme som svirrer i hodet mitt, tviler jeg. Er det Skyggen som taler, eller noe eldre, noe verre? Jeg spytter på den frosne bakken, blodet mitt svart mot det hvite. Uansett hvem som styrer, vil jeg ikke bøye meg. Ikke ennå.

Tåken tetner rundt meg, iskalde spirer som krøller seg som fingre i luften, og en skikkelse trer frem fra den hvite disen. Ylva. Hennes grå hud glitrer som våt stein, øynene unaturlig blå og skarpe som knust is, og et smil spiller på leppene hennes som lover bare ondskap. Håret hennes, svart som natten, flyter som om det lever, og jeg føler en klam frykt blandet med raseri stige i brystet. “Erik,” sier hun, stemmen melodisk, men kald som vinden selv. “Du ser sliten ut. Har du endelig sett prisen for dine valg?”

“Hold kjeft, heks,” snerret jeg, stemmen min forvrengt, nesten ikke min egen lenger. De svarte årene brenner sterkere, som om de reagerer på hennes nærvær. “Du lovet meg makt. Du sa Skyggen ville gjøre meg til alfa over alt. Men dette—” Jeg slår hånden mot brystet, der årene kryper mot hjertet mitt. “Dette er ikke makt. Dette er forbannelse!”

Ylvas latter er som knasende is, skarp og nådeløs. “Å, Erik, du trodde virkelig du hadde kontroll? Jeg vekket Urskygge for min egen vinning, ikke din. Du har aldri vært noe annet enn et redskap. En kniv som skjærer der jeg peker.” Hun tar et skritt nærmere, og luften blir tyngre, som om selve kulden bøyer seg for henne. “Skyggen var bare en skygge av det som kommer. Urskygge vil sluke alt, og du... du er bare et skritt på veien.”

Raseri eksploderer i meg som en brann i isen. Jeg brøler, stemmen min et ekko av noe umenneskelig, og kaster meg mot henne, klørne mine klare til å rive henne i filler. Men hun forsvinner som røyk, løser seg opp i tåken, og latteren hennes henger igjen, ekkoende i isen som om selve landskapet håner meg. Jeg slår neven i bakken, snøen spruter opp rundt meg, og smerten fra de svarte årene skyter gjennom armen som lyn. “Forræder!” roper jeg, men ordet dør i vinden. Maktesløshet brenner verre enn noen fysisk smerte. Jeg trodde jeg kjempet for alfa-tittelen, for klanen, for dominans. Men nå... nå ser jeg at jeg aldri har vært fri.

Urskygges stemme glir inn igjen, myk, men nådeløs. *Du trenger ikke henne, Erik. Du trenger ikke Skyggen. Gi meg alt, og jeg vil gi deg verden. Alina er nær. Blodet hennes er nøkkelen. Ta det, og alt vil bli ditt.* Jeg knurrer igjen, men ordene biter seg fast. Alina. Hennes blod. Hvis det er det som kreves for å bryte disse lenkene, for å ta tilbake kontrollen, så skal jeg ha det. Selv om det betyr å knuse Kael. Selv om det betyr å knuse det siste som fortsatt minner meg om hvem jeg var.

Jeg snur meg mot hæren min, løfter hånden, og de reagerer som ett, øynene deres gløder sterkere, knurringer stiger som en bølge. “Nordover!” brøler jeg, stemmen min bærer over vinden, men den bærer også en undertone av noe brutt. “Mot Frostdomen. Vi jakter Alina Haugen. Hennes blod er vårt! Ingen stopper oss – ikke Skyggen, ikke Urskygge, ikke Ylva!” De svarer med et hyl som får isen under oss til å vibrere, en lyd av sult og ødeleggelse. Men mens jeg leder dem ned fra høyden, snøen knasende under støvlene mine, gnager tvilen. Er dette min vilje, eller bare en ny mesters ordre? Hver pulsering av de svarte årene føles som en påminnelse om at jeg kanskje allerede har tapt.

Isens Krone strekker seg endeløst foran oss, et landskap av skarpe isformasjoner og frosne elver som likner årer av stivnet blod. Luften bærer en metallisk lukt, som om gammel magi siver opp fra selve jorden, og kulden biter dypere for hvert skritt. Jeg kan nesten føle Alina der ute, et eller annet sted i denne hvite avgrunnen, blodet hennes som kaller på noe jeg ikke forstår. Og Kael... broren min. Minnet fra Ulvehiet flimrer igjen, hans latter, hans styrke. Jeg knurrer lavt, rister det av meg. Han valgte henne over klanen, over meg. Men hvorfor stikker det fortsatt? Hvorfor ser jeg øynene hans i hvert glimt av is?

Urskygges hviskinger blir sterkere mens vi marsjerer, som en latter som borer seg inn i skallen min. *Du kan ikke kjempe mot meg, Erik. Men du kan vinne med meg.* Jeg biter tenner, nekter å svare, men frykten er der, kaldere enn selv isen rundt meg. Hva om dette er slutten på meg? Hva om det ikke er noe igjen av Erik Grimsrud når alt er over? Jeg løfter hodet, lar et forvrengt hyl gjalle over sletten, et rått løfte om jakt som selv mine egne varulver viker unna. Men i det samme øyeblikket flakker noe i mine røde øyne – et flyktig glimt av anger, av Kael som broren jeg en gang kjente, før mørket skyller over igjen. Frostdomen venter. Og med den, min siste sjanse til å ta tilbake det som er mitt – eller miste alt for alltid.