reader.chapter — Hvisken fra Skuggskogen

Alina

Kald vind strøk over kinnene mine der jeg sto på den knirkende verandaen til morens gamle trehus. I utkanten av Grimsvik lå det som en ensom vokter, omgitt av fuktig jord og en tung duft av vedrøyk som klamret seg til luften. Mørket hadde senket seg over dalen, og i horisonten ruget Skuggskogen som en levende skygge, dens tette grantrær en mur av hemmeligheter. Jeg kjente det igjen, det uforklarlige draget – som en hvisken rett under huden, et kall jeg ikke kunne riste av meg, uansett hvor hardt jeg prøvde. Fingrene mine gled over det arvede sølvkjedet som alltid hang rundt halsen, runegraveringene kalde mot huden, som om de også lengtet etter noe jeg ikke forsto.

Huset bak meg knaket, gammelt og slitt, som om det bar på like mange spørsmål som meg. Morens ord ekkoet i hodet mitt, skarpe og ubøyelige som vinterisen: "Hold deg unna skogen, Alina. Den tar mer enn den gir." Hvorfor kunne hun aldri forklare? Hvorfor var frykten alltid der, i de sammenbitte leppene hennes, i de raske blikkene mot horisonten? Jeg sukket, pusten min en liten sky i den kalde luften, og stirret mot skogen igjen. Den hvisket fortsatt, en lyd som ikke var lyd, men en følelse – som om noe der inne ventet på meg.

Døren bak meg skrapte opp med et lavt knirk, og jeg snudde meg raskt, hjertet hoppet et slag. Mor sto der, silhuetten hennes fylte døråpningen, det gråsprengte håret trukket stramt tilbake i en knute. Ansiktet hennes var preget av de samme bekymringene som alltid, rynkene dypere i det svake lyset fra oljelampen innenfor. Hun krysset armene over den tykke ullgenseren, og blikket hennes var hardt, men det var noe annet der også – en skjelving, som om hun så noe jeg ikke gjorde.

"Du står her igjen," sa hun, stemmen lav, men autoritær. "Hvor mange ganger må jeg si det? Du går ikke nær den skogen, Alina. Aldri. Hører du meg?"

Jeg svelget, ordene mine nølende som alltid når jeg sto overfor henne. "Hvorfor, mor? Hva er det med skogen som skremmer deg sånn? Hvis du bare kunne fortelle meg—"

"Det er ikke noe å fortelle," avbrøt hun, skarpere nå, men stemmen hennes dirret på kanten av noe jeg ikke kunne plassere – frykt, kanskje, eller sorg. "Det er farer der ute du ikke kan forstå. Det er nok. Gå inn nå, det blir kaldt."

Jeg åpnet munnen for å protestere, men lukket den igjen. Hva var vitsen? Den samme samtalen, de samme advarslene, og aldri et svar som ga mening. Frustrasjonen brant i brystet mitt, varm og kvelende, som om veggene i det værbitte huset presset seg tettere rundt meg for hver dag som gikk. Jeg nikket kort, men da jeg snudde meg for å følge etter henne inn, lot jeg blikket gli mot skogen en siste gang. Den var der fortsatt, den følelsen – sterkere nå, som om den visste at jeg lyttet.

Inne i huset var luften tung, en blanding av fuktig tre og urtete som mor alltid kokte over den gamle ovnen. Skyggene fra lampen danset over de slitte møblene, og hvert knirk i gulvet føltes som et ekko av noe jeg hadde glemt. Jeg satte meg ved det lille bordet, fingrene mine fortsatt klamrende rundt sølvkjedet. Det var det eneste jeg hadde igjen etter far, det eneste som føltes som en kobling til noe større, noe mor nektet å snakke om. Hver gang jeg spurte om ham, om hvordan han døde, ble ansiktet hennes som stein, og svarene hennes korte, skarpe. "Han er borte, Alina. Det er alt som betyr noe."

Men det var ikke alt. Ikke for meg. Tomrommet etter ham hadde alltid vært der, en smerte som aldri helt forsvant, og skogen... den fylte det tomrommet med noe jeg ikke kunne forklare. En lengsel, en uro, som om svarene mor ikke ville gi meg lå gjemt blant de mørke grenene. Jeg lente meg tilbake i stolen, blikket mitt festet på det sprukne vinduet der natten presset seg mot glasset. Hjertet mitt slo ujevnt, en stille protest mot stillheten i rommet, mot morens kontroll, mot alt som holdt meg fanget her.

Hun hadde trukket seg tilbake til sitt eget hjørne av huset nå, døren til rommet hennes lukket med et bestemt klikk. Det var alltid slik – hun stengte meg ute, ikke bare fra skogen, men fra sannheten. Jeg reiste meg stille, føttene mine knapt lagde lyd mot det slitte gulvet mens jeg gikk tilbake til døren. Den kalde håndtaket føltes som en utfordring under fingrene mine, og da jeg åpnet den igjen, traff natten meg som en bølge av frihet og fare.

Jeg trådte ut på verandaen en gang til, pusten min raskere nå, som om jeg allerede hadde tatt et valg jeg ikke kunne ta tilbake. Skuggskogen lå der ute, en mørk, endeløs labyrint av hviskende trær og skjulte stier. Vinden bar med seg en lyd som ikke var lyd, men noe dypere – ord jeg ikke kunne tyde, men som trakk i meg like sikkert som tidevannet. Hjertet mitt hamret, et vilt, desperat slag som fylte hele brystet mitt. Hvorfor føltes det som om skogen kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv?

Jeg sto der lenge, alene i natten, mens stillheten i Grimsvik lå tung rundt meg. Morens advarsler brant fortsatt i tankene mine, men de kunne ikke overdøve det andre – det som kalte, som lokket, som lovet svar på spørsmål jeg ikke engang visste jeg hadde. Fingrene mine strammet seg rundt sølvkjedet, runene som skar inn i huden min en påminnelse om at jeg ikke kunne ignorere dette lenger. Jeg måtte finne ut hvorfor skogen trakk meg så sterkt, hvorfor den føltes som en del av meg, uansett hva det ville koste.

Skogens hvisken ble sterkere nå, nesten som et navn som ble sagt igjen og igjen, og jeg visste, dypt i meg, at jeg ikke kunne vende meg bort. Ikke denne gangen.