reader.chapter — Sagn og Støv

Alina

Morgenkulden biter i huden mens jeg går langs de smale, gruslagte veiene i Grimsvik, skrittene mine knaser mot den fuktige jorden som fortsatt bærer nattens regn. Skuggskogens kall runger fortsatt under huden min, en hvisken som ikke vil slippe taket, like ubegripelig som den var i nattens stillhet på verandaen. Morens ord – "Hold deg unna skogen, Alina. Den tar mer enn den gir" – svir i tankene mine, harde og skarpe som knust glass. Jeg strammer grepet om sølvkjedet rundt halsen, runene på anhengets overflate kjenner jeg nesten pulsere mot fingrene mine, som om de også lengter etter noe jeg ikke kan navngi.

Bygdebiblioteket dukker opp foran meg, et lite, støvete bygg klemt inn bak hovedgaten, nesten gjemt som om det også bærer på hemmeligheter det ikke vil dele. Jeg skyver opp den tunge døren, og lukten av gammelt papir og muggent tre slår mot meg, så kjent at den nesten føles som en omfavnelse. Små vinduer slipper inn tynne lysstråler, og støvpartikler danser i luften som små, glitrende hemmeligheter. Bak disken står Sigrid, barndomsvennen min, med et bredt smil som lyser opp rommet. Det fargerike skjerfet hennes, knyttet løst rundt halsen, står i skarp kontrast til det falmede treverket rundt oss. For et øyeblikk slipper tyngden i brystet mitt noe av grepet, erstattet av en varm følelse av trygghet.

"Alina! Du ser ut som om du har sett et spøkelse, jenta mi," sier Sigrid, stemmen livlig og full av den humoren jeg alltid har lent meg på. Hun lener seg frem over disken, krøllete rødt hår faller ned over skuldrene. "Hva bringer deg hit så tidlig? Ikke fortell meg at du endelig har fått nok av gamle Ingrids urtete?"

Jeg smiler svakt, men det når ikke helt opp til øynene mine. "Bare... trengte å komme meg ut av huset. Det er så tungt der, Sigrid. Som om veggene selv holder på noe de ikke vil si." Jeg nøler, fingrene mine glir igjen over sølvkjedet. "Jeg tenkte kanskje du kunne hjelpe meg med noe. Noe om... Skuggskogen."

Sigrids smil falmer litt, erstattes av et nysgjerrig, men forsiktig blikk. Hun retter seg opp, tørker hendene på det hjemmestrikkede forkleet sitt. "Skuggskogen, sier du? Hva har fått deg til å tenke på den gamle, mørke labyrinten igjen? Jeg trodde dere Haugen-folk styrte unna den som pesten."

"Det er ikke så enkelt," mumler jeg, stemmen min lav, nesten som om jeg er redd for at ordene skal høres av noen andre enn henne. "Jeg... jeg føler noe. Som om den kaller på meg. Jeg kan ikke forklare det, men det er som om noe der ute vet hvem jeg er. Og moren min, hun bare... hun stenger meg ute. Nekter å si hvorfor jeg skal holde meg unna."

Sigrid ser på meg et langt øyeblikk, fregnene over neseryggen nesten usynlige i det svake lyset. Så sukker hun og vinker meg med seg bak disken, ned en smal gang mellom hyllene som bøyer seg under vekten av gamle bøker. "Kom her, da. Jeg har noe du kanskje vil se, men ikke si til noen at jeg viste deg det, ja? De gamle i bygda ville hatt hodet mitt på et fat."

Hjertet mitt slår litt raskere mens jeg følger etter henne, gulvet knaker under føttene mine, og lukten av muggent papir blir sterkere jo lenger inn vi går. Hun stopper ved en hylle bakerst, der lyset knapt når, og drar frem en tynn, innbundet bok med falmet lærperm. "Dette er en samling av lokale sagn, noen av dem så gamle at jeg ikke engang er sikker på om de er sanne," sier hun, stemmen hennes lavere nå, nesten hviskende. "Men det er ting her om Skuggskogen. Om... skapninger i måneskinnet. Folk som gikk inn og aldri kom ut igjen. Rare lyder, som om skogen selv snakker."

Jeg kjenner en kald stripe nedover ryggen, men også noe annet – en sult, en lengsel etter å vite mer. "Skapninger?" spør jeg, og stemmen min dirrer litt. "Hva slags skapninger?"

Sigrid nøler, fingrene hennes stryker over permen som om hun vurderer om hun skal legge boken tilbake. "Vel... det er mye rart i de gamle historiene. Noen snakker om ulver som ikke er ulver. Folk som forandrer seg under fullmånen. Magi, Alina. Men det er bare sagn, ikke sant?" Hun ler kort, men latteren når ikke øynene hennes. "Du tar vel ikke sånt på alvor?"

Jeg svarer ikke, tankene mine allerede et annet sted. Ulver som ikke er ulver. Magi. Ordene setter seg i meg som kroker, drar i noe dypt inne i brystet mitt. Jeg peker på boken. "Kan jeg... kan jeg se på den?"

Hun nikker motvillig og legger boken på et slitt trebord, støvet virvler opp i en liten sky når hun slår opp sidene. Jeg bøyer meg over den, øynene mine grådige etter hvert ord, hver linje. Sigrid står ved siden av meg, armene krysset, og jeg kan kjenne blikket hennes på meg, fullt av bekymring hun ikke sier høyt. Sidene er fylt med håndskrevne notater, blekket nesten usynlig i steder, og små illustrasjoner av skogen, av runer og merkelige symboler. Og så, på en side mot midten, stopper hjertet mitt nesten.

En tegning av et kjede, nesten identisk med mitt eget, med de samme runegraveringene som jeg har kjent under fingrene mine siden jeg var barn. Jeg løfter hånden til halsen, fingrene mine skjelver mens jeg berører sølvanhenget. Det er som om det puster i hånden min, som om det vet at jeg har funnet noe det har ventet på. "Sigrid..." stemmen min er knapt en hvisken. "Hva betyr dette? Hvorfor er kjedet mitt her?"

Hun lener seg over skulderen min, øynene hennes smalner. "Jeg... jeg vet ikke. Det står noe her om en gammel familie, om beskyttelse og blodsbånd, men det er så vagt. Jeg har aldri sett noe sånt før." Hun retter seg opp igjen, og nå er stemmen hennes skarpere, mer insisterende. "Alina, dette er bare gamle historier. Du må ikke la det dra deg inn i noe du ikke forstår. Skuggskogen... den er ikke trygg, uansett hva du føler."

Jeg hører henne, men ordene hennes glider forbi meg som vinden utenfor. Jeg kan ikke ta øynene fra illustrasjonen, fra runene som matcher mine egne. Hver linje, hver kurve, det er som om de synger til meg, en melodi jeg nesten kan høre, men ikke helt fange. Skogens hvisken, den som har fulgt meg siden i natt, blir sterkere nå, som om den vet at jeg er et skritt nærmere. Nærmere hva, vet jeg ikke, men jeg må finne ut av det. Jeg må.

"Sigrid, er det noe mer? Noe du ikke forteller meg?" Jeg snur meg mot henne, stemmen min skarpere nå, frustrasjonen bobler opp i meg. "Du nevnte en annen bok en gang, noe du fant bakerst i en skuff. Noe om... magi. Varulv-magi. Hva var det?"

Hun trekker seg tilbake et skritt, ansiktet hennes strammer seg. "Jeg... det er bare noe gammelt, Alina. Håndskrevne notater, ikke noe du bør bry deg om. Jeg skulle aldri ha nevnt det." Hun rister på hodet, hånden hennes stryker nervøst over skjerfet. "Hør på meg, vær så snill. Ikke grav dypere i dette. Skogen har alltid tatt mer enn den gir, det vet du."

Men jeg kan ikke stoppe. Ikke nå. Ikke når jeg har sett runene, følt kjedet nesten leve under fingrene mine. Jeg lukker boken med en myk smell, støvet virvler opp igjen, og reiser meg fra bordet. "Takk, Sigrid. For alt. Men jeg kan ikke bare... la dette ligge. Jeg må vite."

"Alina, vent," roper hun etter meg mens jeg går mot døren, men jeg stopper ikke. Jeg kan ikke. Utenfor treffer den kjølige morgenluften meg igjen, og jeg strammer grepet om kjedet, dets vekt tung mot brystet mitt. En ny besluttsomhet blomstrer i meg, sterk og ustoppelig. Jeg skal finne ut hva runene betyr, hvorfor skogen kaller på meg, uansett hva det koster.

Gjennom vinduet ser jeg Sigrid stå der inne, ansiktet hennes preget av bekymring mens hun følger meg med blikket. Leppene hennes beveger seg, en stille mumling jeg ikke kan høre, men jeg kan nesten gjette ordene: "Du aner ikke hva du går til." Jeg snur meg bort, blikket mitt løftes mot horisonten der Skuggskogens mørke silhuett ruver som en levende, ventende skygge. Hjertet mitt hamrer, en blanding av frykt og lengsel så sterk at det nesten gjør vondt. Men jeg vet at jeg ikke kan vende meg bort lenger. Ikke nå.