reader.chapter — Hemmeligheter i Stilhet

Alina

Mørket presset seg mot meg som en fysisk vekt, tung og klamt i det knirkende trehuset. Hjertet mitt hamret i brystet, en vilter rytme som ikke ville roe seg, mens svetten klistret nattkjolen til huden. Jeg hadde våknet fra en drøm så levende at den fortsatt brant bak øyelokkene mine – Skuggskogen, badet i sølvaktig månelys, grenene som strakte seg mot meg som fingre, og blodet som dryppet fra hånden min og ned på den kalde jorden. En hviskende stemme, dyp og urgammel, hadde kalt navnet mitt igjen og igjen, som om det kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv. Jeg grep etter sølvkjedet rundt halsen, runene skarpe mot fingrene, og det føltes varmt, nesten levende, som om det også hadde vært der i drømmen.

Utenfor ulte en kald vind gjennom de sprukne rutene, og i horisonten ruget skogens silhuett som en mørk hemmelighet, närmere nå enn den noen gang hadde vært. Jeg trakk pusten dypt, luften tung av lukten av fuktig tre og gammel tid, og prøvde å riste av meg bildene fra drømmen. Men de klistret seg fast, like ubøyelige som morens advarsler som fortsatt ringte i hodet mitt fra tidligere på dagen. "Hold deg unna skogen, Alina. Den tar mer enn den gir." Ordene fra biblioteket, illustrasjonen av et kjede så likt mitt eget, surret sammen med drømmens ekko til en storm av uro jeg ikke kunne ignorere lenger.

Jeg satte meg opp i sengen, lakenet krøllet under meg, og lyttet til husets knakende stillhet. Hvert pust føltes som et opprør, som om jeg allerede hadde tatt et skritt mot noe forbudt. Jeg kunne ikke bli liggende her, fanget i mørket og uvissheten. Jeg måtte vite. Hvorfor kalte skogen på meg? Hvorfor var moren min så redd? Og hvorfor hadde kjedet mitt, det eneste minnet etter faren min, dukket opp i en støvete gammel bok på biblioteket? Følelsen av Sigrids bekymrede blikk da jeg forlot henne tidligere brant fortsatt, men det var ikke nok til å stoppe meg.

Med skjelvende hender slo jeg teppet til side og satte føttene på det kalde gulvet. Det knirket under vekten min, et skarpt ekko i natten, og jeg frøs et øyeblikk, redd for at lyden skulle vekke moren min. Men stillheten vendte tilbake, og jeg tok mot til meg. Jeg trakk på meg en slitt ullgenser over nattkjolen, den jordfargede ullen grov mot huden, og gikk mot trappen. Hvert skritt nedover var som å krysse en usynlig grense, treets gamle klage som en advarsel jeg ikke lenger kunne lytte til.

Nede i det lille kjøkkenet fant jeg henne, moren min, Ingrid, sittende ved det slitte bordet. Oljelampen kastet lange, dansende skygger over ansiktet hennes, og de gråsprengte hårene trukket stramt tilbake i en knute virket som ståltråder i det svake lyset. Hun stirret ut gjennom det sprukne vinduet, mot skogens mørke, som om hun også kunne høre dens hvisken. Hendene hennes lå foldet i fanget, knokene hvite av spenning, og hele holdningen hennes utstrålte en gammel, slitt bekymring jeg aldri hadde forstått.

"Mor," sa jeg, stemmen min nølende, men med en kant av bestemthet jeg ikke helt kjente igjen selv. Hun snudde seg brått, øynene smalnet, og rynkene rundt dem virket dypere i lampens skjær.

"Alina, hva gjør du oppe så sent?" Tonen var streng, men det var en dirring der, en frykt hun ikke kunne skjule.

"Jeg... jeg hadde en drøm," begynte jeg, og satte meg forsiktig på stolen overfor henne. Jeg strammet grepet om sølvkjedet, som om det kunne gi meg styrke til å fortsette. "Jeg var i skogen. Månelyset, blodet... det var som om noe kalte på meg. Og i dag, på biblioteket, fant jeg en bok. En illustrasjon av et kjede, akkurat som dette." Jeg løftet hånden for å vise henne runene, men hennes blikk skar gjennom meg før jeg kunne si mer.

"Du har ingen ting i den skogen å gjøre," avbrøt hun, stemmen hard nå, som om hun kunne knuse ordene mine med ren vilje. "Jeg har sagt det tusen ganger. Skogen sluker dem som søker dens sannhet, Alina. Du må stole på meg."

"Jeg stoler ikke på advarsler uten svar," svarte jeg, og ordene kom skarpere enn jeg hadde ventet. Hjertet mitt dunket, men jeg kunne ikke stoppe nå. "Hvorfor kan jeg ikke vite hva som er der ute? Hva skjuler du for meg? Fortell meg om far, om kjedet! Hvorfor dukker det opp i gamle sagn?"

Ansiktet hennes hardnet, leppene presset sammen til en tynn strek. "Det er farer du aldri vil forstå," mumlet hun, nesten til seg selv, før hun reiste seg brått. Stolbeina skrapte mot gulvet, en skrikende lyd i stillheten. "Glem skogen. Gå tilbake til sengen din, og la dette ligge."

"Nei!" Jeg reiste meg også, stemmen min høyere nå, fylt av en frustrasjon som hadde bygget seg opp i årevis. "Jeg kan ikke leve slik lenger, mor. Jeg føler det – skogen kjenner meg. Den har alltid gjort det. Og du nekter meg svarene jeg trenger. Jeg fortjener å vite hvorfor far døde, hvorfor du er så redd, hvorfor dette kjedet brenner mot huden min hver gang jeg tenker på skogen!"

Hun stoppet, ryggen hennes stivnet, og for et øyeblikk trodde jeg hun ville snu seg og gi meg noe – en brøkdel av sannheten. Men i stedet ristet hun på hodet, så vidt merkbart, og gikk mot døren til rommet sitt. "Du er ikke klar," sa hun lavt, nesten hviskende, før hun lukket døren bak seg med et bestemt klikk. Lyden var som et slag, en mur som stengte meg ute fra alt jeg lengtet etter å forstå.

Jeg sto alene i det mørke kjøkkenet, stillheten tung som bly, kun brutt av vinden som igjen ulte utenfor. Skyggene fra oljelampen danset over de slitte møblene, og hvert knirk i huset føltes som en påminnelse om hvor fanget jeg var – ikke bare i dette rommet, men i uvissheten moren min hadde vevd rundt meg. Hjertet mitt verket av en blanding av sinne og sorg, og jeg berørte sølvkjedet igjen, runene skarpe mot huden min. Det var som om det svarte meg, en stille puls som hvisket det jeg allerede visste: Jeg kunne ikke leve slik lenger. Jeg måtte finne svarene selv, uansett hva det ville koste.

Skogens kall fylte tankene mine igjen, sterkere nå, som om den hadde ventet på dette øyeblikket. Det var ikke bare en lyd, ikke bare en følelse – det var en lengsel, en hunger som trakk meg mot mørket utenfor. Jeg gikk sakte mot vinduet, det sprukne glasset kaldt under fingrene mine, og stirret ut mot Skuggskogens tykke, svarte mur. Hjertet mitt hamret av frykt, men også av noe annet – forventning, kanskje, eller en slags desperat frihet. Morens advarsler brant fortsatt i meg, men de kunne ikke holde meg tilbake lenger.

Jeg kastet et siste blikk mot den lukkede døren til morens rom, en stikkende skyldfølelse blandet med en besluttsomhet jeg ikke kunne riste av meg. I hemmelighet bestemte jeg meg for å snike meg ut i natten, for å følge kallet som hadde hjemsøkt meg hele livet. Jeg ville finne sannheten om skogen, om kjedet, om meg selv – selv om det betydde å trosse alt jeg noen gang hadde blitt lært. Med pusten rask og hendene skjelvende, vendte jeg meg mot mørket utenfor, klar til å møte hva enn som ventet meg der ute i Skuggskogens dype, hviskende hjerte.