reader.chapter — Mørkets Vokter

Alina

Natten var et kaldt, klamt teppe som la seg over meg da jeg stengte døren til det gamle trehuset bak meg. Et siste, skyldtyngende blikk mot morens lukkede dør brant i meg, men jeg kunne ikke snu. Ikke nå. Skuggskogens mørke silhuett ruget der ute i horisonten, en stille gigant som kalte meg med en hvisken jeg ikke kunne ignorere. Jeg trakk den slitte ulljakka tettere rundt meg, kjente hvordan den grove stoffet skrapte mot huden, og tok det første skrittet ut i natten. Grusen under støvlene mine knaste høylytt i stillheten, som om verden selv holdt pusten, og luften var tung av fuktig jord og furunåler. En svak vind strøk over ansiktet mitt, bærer med seg noe jeg ikke kunne navngi – en lengsel, kanskje, eller en advarsel. Nakkehårene reiste seg, og jeg grep sølvkjedet rundt halsen, runene skarpe under fingrene mine. Det føltes varmt, nesten levende, som om det også visste hvor vi var på vei.