reader.chapter — Kall fra Dødens Dal

Alina Haugen

Klam tåke klistret seg til huden min som et vått likklede, og den fuktige jorden under meg føltes som om den sugde livet ut av kroppen min, bit for bit. Jeg lå der, nær Ulvehiet i Skuggskogens dyp, omgitt av forvridd bark og trær som sivet en svart, oljeaktig substans i tynne elver over bakken. Hver pust var en kamp, som om luften selv var forgiftet av Skyggens nærvær. Sølvkjedet rundt halsen min brant mot den bleke huden, en konstant påminnelse om magiens pris, og hendene mine skalv så voldsomt at jeg knapt kunne løfte dem for å tørke svetten fra pannen. Øynene mine, grønne og fylt av en sorg som aldri syntes å slippe taket, stirret ut i tåken mens en usynlig kraft hvisket navnet mitt – "Alinaaa…" – som et lokkende, ondt ekko fra dypet av Skuggskogen.

Jeg hadde knapt krefter igjen etter ritualet ved Skyggesjøen. Hver muskel i kroppen min skrek av en tomhet som var verre enn smerte, en hulhet som åt meg innenfra. Huden min var gråblek, nesten gjennomskinnelig, og de mørke ringene under øynene føltes som sår som aldri ville gro. Jeg prøvde å løfte hodet, men en usynlig vekt presset meg ned, som om skogen selv nektet meg å reise meg. Likevel kunne jeg ikke bli liggende. Fullmånen nærmet seg, og med den en trussel jeg ikke lenger kunne ignorere. Skyggen var der ute, ventende, sulten.

“Alina, du må hvile,” sa Sigrid og bøyde seg over meg. Ansiktet hennes var blekt, øynene fylt av panikk som hun prøvde å skjule bak et anstrengt smil. Håret hennes var fuktig av tåken, og hun tørket hendene sine nervøst på den slitte jakken mens hun knelte ved siden av meg. “Du ser ut som… som om du er på vei til å forsvinne. Vi kan vente, bare litt lenger.”

“Jeg har ingen tid igjen å miste,” svarte jeg, stemmen min skjelvende av utmattelse, men hard som stein. “Dette er min byrde.” Ordene skar i meg, men de var sanne. Hver dag som gikk, kjente jeg Skyggens grep stramme seg, ikke bare om skogen, men om meg. Om alt jeg var.

Ingrid, moren min, satt på den andre siden av bålet, som knapt ga varme i den bitende kulden. Ansiktet hennes var preget av bekymring, men også en stille styrke som alltid hadde vært der, selv når jeg ikke hadde sett den. I hendene holdt hun et gulnet brev, papiret sprøtt som tørre blader, funnet i farens gamle dagbok etter at vi hadde flyktet hit til denne provisoriske leiren. Hun løftet blikket fra arket, øynene hennes møtte mine, og stemmen hennes skalv da hun begynte å lese høyt.

“Dødens Dal,” startet hun, hver stavelse tung av både håp og frykt. “En glemt del av Skuggskogen, der et voktertempel skjuler en rune som kan binde Skyggen permanent… uten å kreve vokterens sjel.” Hun stoppet, svelget hardt, før hun fortsatte. “Men vær advart, datter. Dalen er et sted der selv de modigste har visnet under magiens byrde. Kun de med Haugen-blod kan tåle dens kraft… og selv da, kanskje ikke.”

Stillheten som fulgte var knusende, kun brutt av vinden som ulte gjennom de forvridde trærne, en smertefull tone som minnet om noe levende, noe ondt. Jeg kjente hjertet mitt synke, som om ordene i brevet hadde lagt enda en stein på brystet mitt. Dødens Dal. Navnet alene sendte en frysning nedover ryggen min, men det var et glimt av håp der også – en sjanse til å stoppe Skyggen uten å miste alt. Uten å miste meg selv.

“Du kan ikke mene dette alvorlig, Alina!” Sigrids stemme skar gjennom stillheten, høy og desperat. Hun reiste seg halvveis, hendene knyttet til knyttnever. “Se på deg selv! Du kan knapt stå, og nå vil du dra til et sted som heter Dødens Dal? Etter alt vi har vært gjennom? Dette er galskap!”

Jeg lukket øynene et øyeblikk, ordene hennes traff som kniver, men ikke fordi de var feil. Fordi de var sanne. Jeg var knapt i stand til å holde meg oppreist, og tanken på å trenge dypere inn i Skuggskogens mørke fylte meg med en frykt som var fysisk, som en klo rundt hjertet mitt. Men hva var alternativet? Å ligge her, vente på at Skyggen skulle komme og ta oss alle? Å la fullmånen avsløre en verden jeg ikke lenger kunne beskytte? Jeg åpnet øynene igjen, møtte Sigrids blikk, og stemmen min var lav, men fylt av en resignert styrke.

“Jeg har ikke noe valg, Sigrid. Hvis det er en sjanse, én eneste sjanse, til å forsegle Skyggen for godt… så må jeg ta den. Før det er for sent.”

Hun ristet på hodet, tårer i øynene, men sa ikke mer. Ingrid la en hånd på skulderen min, berøringen hennes varm mot kulden som hadde bosatt seg i meg. “Vi går sammen,” sa hun stille, stemmen full av en stille besluttsomhet. “Du bærer ikke dette alene.”

Jeg nikket svakt, takknemlig, men også fylt av skyld. De burde ikke måtte følge meg inn i dette marerittet. De burde være trygge, langt unna skogens krav og magiens pris. Men jeg hadde ingen styrke igjen til å protestere, ikke nå.

Tåken tetnet rundt oss, som om den levde, som om den lyttet. Jeg presset meg opp på albuene, hver bevegelse en prøvelse, og stirret ut i det grå. Hjertet mitt hoppet da jeg plutselig så en skikkelse der ute, høy og sterk, med gullfargede øyne som glødet i mørket. Kael. Han sto på den andre siden av barrieren, den usynlige muren som hadde skilt oss siden ritualet, og smerten i blikket hans var som et slag i magen. Jeg lengtet etter å løpe til ham, å la armene hans omslutte meg og ta bort alt dette for et øyeblikk, men barrieren holdt oss fra hverandre som en grusom spøk. Hjertet mitt vrengte seg, en knivskarp lengsel som nesten knuste meg, men som også tente en gnist av vilje. Jeg måtte kjempe. For ham. For oss.

“Alina…” Hviskingen kom igjen, sterkere nå, insisterende, som om Skyggens stemme hadde fulgt blikket mitt til Kael og nå brukte det mot meg. Jeg ristet på hodet, prøvde å skyve den bort, men den klamret seg til tankene mine som en gift. Sølvkjedet brant varmere, nesten uutholdelig, og jeg grep det instinktivt, som om det kunne jorde meg mot mørket som truet med å svelge meg.

“Vi må gå nå,” sa jeg, stemmen min knapt mer enn en hvisking, men fylt av en desperasjon som ikke kunne skjules. “Før det blir verre. Før… jeg ikke kan lenger.”

Ingrid pakket raskt sammen det lille vi hadde, mens Sigrid motvillig hjalp meg opp. Armen hennes var sterk rundt skuldrene mine, men jeg kunne føle skjelvingen i henne, frykten hun prøvde å undertrykke. Jeg støttet meg til dem begge, Ingrid på den ene siden, Sigrid på den andre, og sammen tok vi de første vaklende skrittene mot Dødens Dal. Hvert skritt var som å synke dypere inn i en grav, mosen under føttene mine klam og kald, vinden ulende med en tone som lød som smerte. Tåken tetnet, svelget oss nesten helt, og Skyggesjøens hviskinger ble høyere, mer insisterende, som om de lokket meg dypere inn i mørket.

Jeg kastet et siste blikk over skulderen, mot der Kael hadde stått. Han var fortsatt der, en skygge i tåken, gullfargede øyne fylt av en smerte som speilet min egen, og et stumt løfte som jeg kunne kjenne i sjelen min. Hjertet mitt vrengte seg igjen, lengselen så sterk at den nesten knelte meg, men jeg vendte blikket fremover. Dødens Dal ventet, et sted av mareritt og håp, og jeg visste ikke om jeg hadde styrke nok til å nå det – eller til å overleve det som ventet der.