reader.chapter — Blodpaktens Pris

Kael

Månelyset skar gjennom tåken som et sykelig, blekt sverd, og kastet lange, urovekkende skygger over de eldgamle runesteinene i Månelysingen. Luften hang tung av urkraft, men også av forfall, en klam stank av råte og noe dypere, mørkere, som sivet inn i hver pust. Trærne rundt meg, vridde og forvrengte, blødde en svart, oljeaktig substans som rant nedover barken som tårer av ondskap. Jeg sto midt i lysningen, knyttede never, brystet stramt av smerten fra den usynlige barrieren som rev meg fra Alina. Minnet om henne, livløs og blek ved Skyggesjøen etter ritualet, brant som et glødende jern i tankene mine. De gullfargede øynene mine, som glitret i mørket, søkte instinktivt etter henne i tåken, selv om jeg visste hun var borte – på vei til Dødens Dal, et sted jeg ikke kunne nå. Ikke ennå.

Jeg løftet en hånd og berørte en av runesteinene, dens iskalde overflate pulserte under fingrene mine som om den levde, som om den visste. "Alina," mumlet jeg, navnet hennes et løfte, en bønn, en forbannelse. Smerten i brystet vokste, barrieren et usynlig sår som aldri grodde, men jeg kunne ikke gi opp. Jeg hadde sett henne gjennom tåken, støttet av Sigrid og Ingrid, hennes skrøpelige kropp nesten knust under vekten av magiens pris. Maktesløsheten hadde knivstukket dypere enn noen klo noensinne kunne. Nå sto jeg her, i denne hellige lysningen, klar til å gjøre det som måtte til for å bryte muren mellom oss.

Blodpakten. Et ritual eldre enn klanen selv, hvisket om i sagn som både frelse og forbannelse. Jeg hadde begynt forberedelsene, runene rundt offerstedet i midten av lysningen allerede aktivert med en svak glød. Jeg trakk kniven fra beltet, dens skarpe egg fanget månelyset, og skar et dypt kutt over håndflaten. Blodet vellet frem, mørkt og varmt, og jeg lot det dryppe ned på steinen foran meg. Hver dråpe traff med en svak, ekkoende lyd, og luften vibrerte av ustabil energi. En unaturlig kulde krøp opp ryggen min, som om skogen selv advarte meg, men jeg brydde meg ikke. Ingen pris var for høy. Ikke for henne.

"Kael." Stemmen kom fra skyggene, dyp og grøtete, men fylt med en bekymring jeg ikke kunne ignorere. Bjorn, min mest lojale følgesvenn, trådte frem fra tåken, hans massive skikkelse nesten skjult av mørket. Ansiktet hans, preget av arr fra utallige kamper, var stramt, øynene harde, men det lå noe mykere der også – noe som minnet meg om plikten jeg hadde som alfa. "Du må stoppe. Nå."

Jeg snudde meg mot ham, blodet fortsatt dryppende fra hånden min. "Jeg kan ikke stoppe. Ikke nå. Ikke når hun…" Stemmen min brøt, og jeg bet tennene sammen for å holde smerten inne. "Jeg må nå henne, Bjorn. Barrieren må brytes."

Han tok et skritt nærmere, den tunge lukten av jord og svette blandet seg med lysningens forfall. "Du kjenner prisen. Blodpakten er ikke bare blod, Kael. Den kan ta alfa-kraften din. Klanen. Deg selv." Han senket stemmen, nesten hviskende, som om ordene var for tunge å bære. "Det er rykter, gamle sagn… Den kan binde deg til Skyggen. Er hun verdt det?"

Jeg stirret på ham, hjertet mitt hamret som en krigstromme i brystet. Var hun verdt det? Spørsmålet var som et slag i ansiktet, men svaret var klart før jeg engang trengte å tenke. "Ingen pris er for høy," sa jeg, stemmen min hard, men skjelvende av en smerte jeg ikke kunne skjule. "Ikke for henne."

Bjorn sukket, skuldrene hans sank, men han trakk seg ikke tilbake. Han kjente meg for godt, visste at jeg ikke ville bøye meg, ikke nå. Jeg vendte blikket tilbake til runen foran meg, blodet mitt hadde allerede begynt å sive inn i de gamle utskjæringene, og en svak glød steg opp, gyllen og truende. Jeg løftet hånden igjen, klar til å fullføre det, da en bølge av energi traff meg som et fysisk slag. Synet mitt flimret, verden ble til et virvar av skygger og lys, og der, midt i kaoset, så jeg henne.

Alina. Hennes grønne øyne, fylt av sorg og smerte, stirret inn i mine, som om hun kunne se meg gjennom tid og rom. Håret hennes, mørkeblondt og livløst, hang som en skygge rundt det bleke ansiktet, og munnen formet navnet mitt, stumt, desperat. Men noe var galt. Rundt henne, som levende mørke, snodde tentakler seg, svarte og glinsende, som om de vokste ut av selve luften. De strakte seg mot meg, kalde og sultne, og en stemme – ikke menneskelig, ikke varulv, men noe eldre, ondere – hvisket i hodet mitt. "Gi etter, Kael. Bli min. Og hun vil være din for alltid."

Jeg rykket tilbake, brølet mitt rev gjennom stillheten i lysningen mens jeg slo hånden mot steinen for å bryte visjonen. Hjertet mitt dundret, pusten var tung og ragged, og svetten rant nedover pannen min. Blodet fra håndflaten min dryppet fortsatt, men nå føltes det som om det ikke bare var mitt eget – som om noe annet, noe mørkt, hadde rørt meg. Jeg knyttet neven, raseri og frykt kjempet i brystet mitt, men besluttsomheten vaklet ikke. Jeg ville fortsette. Jeg måtte. Selv om frykten for hva jeg kunne miste – eller bli – gnaget i meg som en sulten ulv.

"Kael," sa Bjorn igjen, stemmen hans lavere nå, mer insisterende. Han hadde sett ansiktsuttrykket mitt, sett at noe var galt. "Hva så du?"

Jeg ristet på hodet, ikke villig til å gi ord til det. Ikke ennå. "Det betyr ingenting," knurret jeg, men løgnen føltes hul. Jeg rettet meg opp, tørket blodet mot den slitte skinnjakken min, og prøvde å ignorere den unaturlige kulden som fortsatt klamret seg til huden min. "Jeg må fullføre dette."

"Før du gjør det, må du vite noe," sa Bjorn, og tonen hans endret seg, ble mørkere, mer alvorlig. Han trådte nærmere, øynene hans smalnet. "Erik. Han har samlet flere lojalister i Ulvehiet. Flere enn vi trodde. Og han… han er ikke seg selv lenger."

Jeg snudde meg mot ham, en kald knute strammet seg i magen min. "Hva mener du?"

Bjorn nølte, som om ordene var giftige. "Svarte årer, Kael. De dekker armene hans, halsen. Han har en styrke som ikke er varulv. Det er noe mørkere, noe… infisert. Skyggen har tatt ham, eller han har gitt seg til den. Jeg vet ikke hvilket. Men han er farlig. Mer enn noensinne."

Jeg knurrer, instinktet mitt som alfa kolliderte med det desperate behovet for å beskytte Alina. Erik. Min bror i klanen, en gang min rival, nå en trussel jeg ikke kunne ignorere. Hvis Skyggen hadde grep om ham, hvis han hadde latt seg korrumpere, kunne han ødelegge alt – ikke bare klanen, men også sjansen min til å nå Alina. Jeg stod overfor et valg, et som rev meg i to. Fullføre blodpakten her og nå, risikere alt for å bryte barrieren, eller konfrontere Erik og redde det som var igjen av klanen fra fullstendig korrupsjon.

Jeg lukket øynene et øyeblikk, minnet om Alinas svekkede skikkelse flimret foran meg – hennes gråbleke hud, de mørke ringene under øynene, måten hun nesten kollapset under vekten av sitt eget offer. Hjertet mitt skrek etter å nå henne, å holde henne, å beskytte henne. Men hvis klanen falt helt til Skyggen, hvis Erik ledet dem inn i mørket, ville det ikke være noe igjen å kjempe for. Ikke engang for henne.

"Jeg må dra til Ulvehiet," sa jeg til slutt, stemmen min tung av splittelse. "Jeg må stoppe ham. Før det er for sent."

Bjorn nikket, men øynene hans var fulle av tvil. "Og blodpakten?"

"Jeg kommer tilbake til den," sa jeg, selv om ordene føltes som en tom lovnad. Jeg vendte meg mot ham, alfa-tonen hard og autoritær nå. "Samle de gjenværende lojale. Vi drar nå."

Han bøyde hodet i lydighet, men jeg kunne føle vekten av hans usagte ord. Jeg hadde valgt plikt over hjerte, i hvert fall for nå, men Alina var aldri langt fra tankene mine. Hvert skritt jeg tok mot Ulvehiet føltes som et skritt bort fra henne, og smerten i brystet vokste, barrieren en konstant påminnelse om hva jeg hadde mistet – og hva jeg fortsatt kunne miste.

Jeg marsjerte gjennom tåken, skrittene mine tunge av splittelse, mens jeg hvisket navnet hennes som et løfte. "Alina." Skogen rundt meg pustet ondskap, trærne sivet av den svarte substansen, og en unaturlig kulde krøp opp ryggen min, som om noe observerte meg fra skyggene. Jeg strammet neven, blodet fortsatt ferskt på huden min, og forberedte meg på det som ventet i Ulvehiet. Uansett hva det var, uansett hvem Erik hadde blitt, ville jeg ikke la Skyggen ta alt. Ikke klanen. Og ikke henne.