reader.chapter — Korrupsjonens Voktere

Erik Grimsrud

Mørket lå som et kvelende teppe over lysningen nær Grimsviks utkant, tåken så tett at den klistret seg til huden som kald svette. Trærne rundt meg vred seg i unaturlige former, barken sivet en svart, oljeaktig substans som dryppet ned på den fuktige jorden med en sjuklig lyd. Luften stank av forfall, en metallisk undertone som skar i nesa med hvert pust. Jeg stod midt i lysningen, omgitt av mine lojalister – varulver med gylne øyne som glitret av en blanding av frykt og sult etter makt. De stirret på meg, ventende, som om jeg var selve nøkkelen til deres fremtid. Men inni meg brant en smerte så intens at den nesten knelte meg. De svarte årene hadde krøpet opp til nakken nå, en kald, krypende følelse som om noe levende pulserte under huden. Hver hjerteslag var en påminnelse om Skyggens grep, og hviskingene i hodet mitt var ikke lenger bare fristelser – de var kommandoer. "Du skal bli alfa. Hevn mot Kael. Gi etter." Jeg knyttet nevene, neglene gravde inn i håndflatene, og tvang et kaldt smil over leppene.

"Vi går snart," sa jeg, stemmen hard og kontrollert, selv om smerten rev i meg. "Skogen tilhører oss. Og hun som truer den, skal knuses."

En av lojalistene, en yngre varulv med arr over kinnene, nikket heftig, men blikket hans flakket. De andre mumlet samtykke, men jeg kunne kjenne usikkerheten deres, som lukten av frykt i luften. De så meg som deres leder, men de så også forandringen – årene som spredte seg, mørket som sivet fra meg som damp. Jeg snudde meg bort, stirret inn i tåken der Grimsviks svake lys skimtet i det fjerne. Skyggens stemme brølte igjen i tankene mine, en syk melodi som lovet alt jeg noensinne hadde ønsket meg, hvis jeg bare overga meg. Jeg presset håndflaten mot nakken, som om jeg kunne kvele den, men smerten bare intensiverte, en brennende påminnelse om at jeg allerede hadde gått for langt.

"Er du sikker på dette, Erik?" spurte en dyp stemme bak meg. Det var Hagen, den eldste av lojalistene, hans gylne øyne smalnet i bekymring. "Du ser... syk ut. Verre enn før."

Jeg snudde meg sakte, smilet mitt skarpt som en kniv. "Syk? Jeg har aldri vært sterkere. Skyggen har valgt meg. Og dere vil følge meg, eller dere vil falle." Ordene smakte av aske, men de måtte sies. Jeg kunne ikke vise svakhet, ikke nå. Hagen senket blikket, men jeg så tvilen der, en sprekk i lojaliteten som kunne vokse hvis jeg ikke handlet raskt.

Tåken tetnet, som om den levde, og jeg kjente et kall – ikke fra Skyggen denne gangen, men fra et sted jeg hadde avtalt å møte en mann som var like drevet av hat som jeg var av makt. "Kom," beordret jeg, og lojalistene fulgte meg i stillhet mens vi skar gjennom skogens mørke mot den gamle trekirken på høyden over Grimsvik.

Kirken ruget som en mørk skygge mot den stormtunge himmelen, dens spisse tårn som klør som rev i natten. Lukten av gammelt tre og voks blandet seg med noe sykere, en klam stank som sivet fra krypten under. Jeg stoppet ved inngangen, lojalistene spredte seg ut i skyggene bak meg, og ventet. Det tok ikke lang tid før Torvald Bergs massive skikkelse dukket opp fra tåken, haltende, ansiktet hans vridd av smerte og raseri. Øynene hans glødet av et hat så intenst at det nesten matchet mitt eget. Men det var noe annet der også – svarte årer som krøp opp håndleddet hans, akkurat som mine. Skyggen hadde rørt ham også, selv om han var for blindet av sitt eget raseri til å innse det.

"Du er sen," knurret han, stemmen grov som grus. Han holdt noe i hånden, pakket inn i et skittent tøy, men jeg kunne kjenne det – en puls, som et hjerte, som trakk meg nærmere. Runefragmentet. Dets røde glød sivet gjennom stoffet, og Skyggens hviskinger i hodet mitt ble til et brøl. "Ta det. Ta det nå."

Jeg tvang meg til å holde blikket på Torvald, smilet mitt kaldt og beregnende. "Jeg er her, er jeg ikke? La oss snakke om Haugen-jenta. Alina. Hun er en trussel mot oss begge."

Torvald spyttet på bakken, ansiktet hans forvrengt av avsky. "Trussel? Hun er en forbannelse. Hun og magien hennes har forgiftet alt. Jeg vil se henne brenne, og skogen med henne." Han tok et skritt nærmere, pusten tung. "Men jeg stoler ikke på deg, varulv. Kryss meg, og jeg vil skjære ut hjertet ditt med mine egne hender."

Jeg lo, en lav, mørk lyd som ekkoet mellom kirkens vegger. "Fint. Vi har en felles fiende. Jeg bruker klanen min til å spore henne i Skuggskogen. Du angriper Grimsvik, tvinger henne ut av skjulet. Når hun er fanget, deler vi byttet – hennes blod til meg, hennes død til deg."

Torvalds øyne smalnet, men han nikket til slutt, en motvillig avtale. "Godt. Men husk, jeg ser alt. Ett feil steg..." Han lot trusselen henge i luften, hånden hans strammet seg rundt fragmentet. Jeg kunne kjenne kraften som pulserte fra det, en magnetisk dragning som nesten fikk meg til å strekke meg etter det der og da. Men ikke ennå. Tiden ville komme.

Før jeg kunne si mer, blusset fragmentet opp under tøyet, en syk rødtone som badet oss begge i et blodig skjær. Torvald knurret, grep det hardere, men det var for sent. En tynn stråle av svart røyk skjøt ut, rask som en slange, og traff en av hans menn som stod bak ham. Mannen skrek, et lyd som skar gjennom natten, før han kollapset, huden visnet som tørt papir, øynene tomme hull. Stillheten som fulgte var tyngre enn tåken, og for første gang følte jeg en ekte frysning nedover ryggen. Skyggens kraft var ikke bare en gave – den var en mester, og vi var dens tjenere, enten vi ville eller ikke.

Torvald snudde seg mot meg, ansiktet blekt til tross for raseriet. "Hva var det?!" brølte han, stemmen sprukket av noe som lignet frykt.

Jeg tvang frem et smil, selv om smerten i nakken min eksploderte som ild. "Skyggen velger sine voktere," sa jeg lavt, ordene tunge med en mørk spådom. Jeg tok et skritt tilbake, blikket mitt festet på fragmentet. "Pass på hva du bærer, Torvald. Det kan sluke deg før det sluker henne."

Han knurret, men sa ingenting, frykten glimtet i øynene hans før han skjulte den bak en maske av hat. Jeg snudde meg, ga et tegn til lojalistene mine, og vi trakk oss tilbake i tåken. Smerten i nakken var verre enn noensinne nå, som om Skyggen strammet grepet for hvert sekund jeg tilbrakte nær fragmentet. Jeg knyttet neven, blodet hamret i tinningene, og tankene mine var klare som krystall – jeg måtte ha det fragmentet. Torvald var en nyttig idiot, men han var svak, blindet av sitt eget raseri. Jeg ville ta det fra ham, koste hva det koste vil. Skyggens hviskinger lokket sterkere enn noensinne, en syk sang som lovet alt – makt, hevn, alfa-tittelen. Jeg kjempet mot den, nektet å gi etter, men jeg visste at kampen ble hardere for hver time som gikk. Tåken svelget meg mens jeg planla mitt neste trekk, og i det fjerne hørte jeg kirkens klokker slå, som et varsel om noe mørkere som ventet oss alle.