reader.chapter — Ruinene i Dødens Dal

Alina

Dødens Dal åpenbarte seg som et mareritt foran meg, en forvrengt grav dypt i Skuggskogens hjerte. Luften var så tung, så kvelende, at hvert pust føltes som å trekke inn bly. Den presset mot brystet mitt som en usynlig hånd, fast bestemt på å knekke meg. Jeg sto på kanten av dalen, støttet av Sigrids sterke arm, mens føttene mine sank ned i den fuktige jorden. En svart, oljeaktig substans sivet ut under meg, som om bakken selv blødde. Den metalliske stanken av forfall skar gjennom neseborene mine, blandet med noe eldre, noe rått og urkraftig som fikk huden til å krible av uro. Tåken lå som et klamt teppe over alt, så tett at den nesten skjulte ruinene av voktertempelet foran oss. Men gjennom disen glødet runer i en giftig grønn farge, som om de pulserte med et eget, ondt liv – og de kalte på meg.