reader.chapter — Hviskinger fra Dypet

Alina

Morgentåken lå som et klamt slør over Skyggesjøen, tung og grå, og skjulte alt bortsett fra den mørke, glassklare overflaten som lå der som et urørlig speil. Kulden bet i kinnene mine, trengte gjennom de slitte jeansene og den jordfargede genseren som hang løst på den inntatte kroppen min. Pusten min dannet små, skjelvende skyer i luften, og hjertet dunket hardt, som om det prøvde å bryte gjennom den usynlige byrden som tynget brystet mitt. Håret, mørkeblondt og tynnere enn det pleide å være, klistret seg til det bleke ansiktet mitt, slitt etter måneder med søvnløse netter og uendelige kamper. Under de grønne øynene mine lå mørke ringer, et stumt vitnesbyrd om smerten som aldri slapp taket etter ritualet. Sølvkjedet med runegraveringer hvilte kaldt og tungt mot kragebeinet mitt, pulserende svakt, som om det også kunne kjenne uroen som vibrerte i luften.

Jeg sto alene ved vannkanten, føttene mine plantet i den fuktige, kalde jorden, og stirret ned i dypet. Sjøen speilet ikke bare tomheten i blikket mitt, men også kaoset som rev i hjertet mitt. Hver gang jeg lukket øynene, så jeg ham – Kael, med de gullfargede øynene som en gang hadde lovet meg verden, nå utilnærmelige bak barrieren som ritualet hadde skapt. Prisen for balansen hadde vært høyere enn jeg kunne forestille meg. Å miste nærheten til ham var som å miste en del av meg selv, som om en usynlig kniv hadde skåret bort noe jeg aldri kunne få tilbake. Smerten var konstant, en dyp, gnagende tomhet som verket verre enn noen fysisk skade.

I hendene mine holdt jeg farens gamle dagbok, de slitte sidene blafrende i den bitende vinden. Fingrene mine, kalde og skjelvende, sporet over ordene som hadde endret alt. Jeg hadde lest dem om og om igjen siden jeg oppdaget dem i går kveld, men hver gang traff de meg like hardt. "Balansen er midlertidig. En ny vokter må stige." Hjertet mitt hamret så voldsomt at det føltes som det skulle sprenge brystkassen. Hva om det var meg? Hva mer måtte jeg ofre? Jeg hadde allerede gitt opp så mye ved Skyggesjøen, ofret alt som betydde noe for å forsegle mørket som truet skogen. Men hvis balansen bare var midlertidig, hvis en ny vokter måtte ta min plass... var det da meg skjebnen kalte på igjen? Tankene virvlet som tåken rundt meg, tunge og uforsonlige, og jeg kjente en iskald frykt krype oppover ryggen.

Plutselig rørte sjøen på seg. En unaturlig bølge, uten synlig årsak, brøt den glassklare overflaten, og ringene spredte seg utover med en nesten målrettet puls. Jeg trakk pusten skarpt, tok et instinktivt skritt tilbake, og kjedet mot huden min vibrerte sterkere, som om det advarte meg. Så kom det – en lyd, lav og umenneskelig, som steg fra dypet av sjøen. En hvisking, knapt hørbar, men tydelig nok til at hvert hår på kroppen min reiste seg. "Alina..." Navnet mitt, uttalt med en stemme som ikke tilhørte noe levende, klamret seg til luften som en forbannelse. Hjertet mitt stoppet et øyeblikk, før det hamret videre i panikk. Jeg stirret ned i vannet, men det avslørte ingenting, bare mørket under overflaten, dypt og uendelige, som om det ventet på meg. Frykten blandet seg med noe annet, en dragning, som om skogens kall trakk i meg, krevde at jeg lyttet, at jeg forsto.

Jeg rykket blikket bort fra sjøen, desperat etter å riste av meg den krypende følelsen av å bli iakttatt. Gjennom tåken skimtet jeg noe – en høy, urokkelig silhuett ved skogkanten. Hjertet mitt hoppet over et slag. Kael. Han sto der, muskuløs og sterk som alltid, selv om trettheten i skuldrene hans var umulig å overse. De gullfargede øynene hans glødet svakt i morgendisen, fylt med en smerte som speilet min egen. Jeg tok et skritt mot ham, nesten uten å tenke, drevet av en lengsel så sterk at den overskygget alt annet. Men før jeg kunne komme nærmere, brant kjedet mot huden min, en skarp, sviende advarsel som tvang meg til å stoppe. Smerten var umiddelbar, som om en usynlig hånd holdt meg tilbake, minnet meg på barrieren som skilte oss. Jeg trakk pusten gjennom sammenbitte tenner, hånden min fløy opp til kjedet, men jeg kunne ikke ta øynene fra ham. Avstanden mellom oss var mer enn fysisk – det var en mur av magi, en pris jeg hadde betalt for skogens balanse. Tårene brant bak øynene mine, men jeg nektet å la dem falle. Ikke nå. Ikke når han så på meg med det blikket, som om han også kunne kjenne kniven som stakk i brystet mitt.

Jeg sto der, fanget mellom sjøens hvisking bak meg og Kaels utilnærmelige tilstedeværelse foran meg, da et skarpt knak brøt stillheten. Lyden kom fra skogen bak meg, nær og truende, som om noe – eller noen – hadde tråkket på en kvist med vilje. Jeg snudde meg brått, hjertet mitt hamret igjen, og hånden min grep instinktivt etter kjedet, som nå pulserte sterkere, nesten smertefullt. Øynene mine speidet inn i tåken, men den var for tett, en grå mur som skjulte alt. Var det bare et dyr? En rev eller hjort som hadde kommet for nær? Eller var det noe annet, noe verre? Frykten vokste i meg, blandet seg med den konstante uroen som hadde fulgt meg siden ritualet. Jeg var ikke alene. Jeg kunne kjenne det, en prikking i nakken, en følelse av øyne som hvilte på meg fra skyggene.

Sjøens hvisking bak meg ble til en lav, insisterende mumling, som om den også prøvde å advare meg – eller lokke meg dypere inn i sitt grep. Kjedet brant fortsatt, en påminnelse om at fare lå i vente, men jeg sto stille, fanget mellom å flykte og å stå imot. Hjertet mitt dunket så hardt at det overdøvet alt annet, og tåken tetnet rundt meg, som om den selv var en del av trusselen. Hvem – eller hva – lurte der ute i mørket?