reader.chapter — Tåken Tetner

Alina

Stormskyene henger lavt over Grimsvik, tunge og grå som en knyttneve som truer med å slå ned. Jeg trasker gjennom de trange gatene, gjørma fra Skuggskogen klistrer seg til de slitte jeansene mine, og den jordfargede genseren henger fuktig mot skuldrene. Kulden biter i huden, men det er ikke den som får meg til å skjelve. Det er blikkene. De kommer fra alle kanter – fra gamle koner som titter bak sprukne vindusruter, fra menn som står i klynger nær torget med hender stukket dypt i lommene. Noen stirrer med åpenlys frykt, som om magien jeg bærer er en sykdom som kan smitte. Andre ser på meg med harme, øynene smale og hatefulle, som om jeg alene er skyld i kaoset som har ridd bygden som en pest. Jeg trekker hodet ned, prøver å gjemme meg bak det rufsete, mørkeblonde håret mitt, men det hjelper ikke. Jeg kjenner vekten av mistroen deres, som en usynlig kappe som legger seg over den allerede tunge byrden jeg bærer.

Sølvkjedet med runegraveringene hviler kaldt mot kragebeinet mitt, pulserer svakt, som om det også merker faren i luften. Eller er det bare min egen frykt som får det til å reagere? Tankene mine er fortsatt fanget ved Skyggesjøen, ved den mørke, glassklare overflaten som speilet tomheten i meg. Hver gang jeg blunker, ser jeg ham – Kael, hans gullfargede øyne som brenner av en smerte som matcher min egen, hans silhuett så nær, men likevel så uendelig langt unna. Barrieren mellom oss, den usynlige muren jeg selv ofrede alt for å skape, er som en kniv som aldri slutter å skjære. Og så var det hviskingene fra dypet, den umenneskelige stemmen som kalte navnet mitt, "Alina," med en dragning som både frastøter og lokker. Hva venter der nede? Er det meg skjebnen kaller på igjen, som den nye vokteren farens dagbok advarer om?

Lukten av vedrøyk blander seg med den fuktige, jordnære stanken av kommende regn mens jeg svinger inn på stien mot Ingrids gamle trehus i utkanten av bygden. Huset ruver som et slitent minne, grå fasade nesten fortært av eføy, og de sprukne rutene slipper inn kald luft som siver gjennom hver sprekk. Jeg skyver opp den knirkende døren, og varmen fra ovnen inni treffer meg som en famlende hånd. Ingrid står ved kjøkkenbenken, gråsprengt hår stramt trukket tilbake i en knute, ansiktet hennes preget av dypere rynker enn jeg husker. Øynene hennes, så like mine egne, flakker opp mot meg, og jeg ser bekymringen som alltid ligger der, men også noe nytt – en slags motvillig respekt etter ritualet ved Skyggesjøen. Likevel kan hun ikke skjule frykten som trekker munnvikene hennes ned.

"Du ser ut som du har sett et spøkelse," sier hun, stemmen hes, mens hun heller dampende urtete i to krus. Hun skyver det ene over bordet mot meg, hendene hennes strammer seg kort rundt sitt eget krus, som om hun må holde fast i noe for å ikke miste kontrollen.

Jeg setter meg tungt ned på den slitte trestolen, dagboken til far ligger i fanget mitt, sidene slitt og blafrende etter vinden ved sjøen. Jeg stryker over den med skjelvende fingre, kjenner vekten av ordene inni meg. "Kanskje har jeg det," mumler jeg, og stemmen min dirrer mer enn jeg ønsker. "Jeg var ved Skyggesjøen. Det... det hvisket til meg, mamma. Det kalte navnet mitt. Og her..." Jeg slår opp dagboken på siden jeg har lest igjen og igjen siden i går kveld, peker på de blekkede linjene som brenner seg inn i meg. "‘Balansen er midlertidig. En ny vokter må stige.’ Hva betyr det? Er det meg? Må jeg ofre enda mer?"

Ingrids ansikt stivner, og hun trekker pusten skarpt. Øynene hennes flakker bort et øyeblikk, som om hun ser noe jeg ikke kan – minner, kanskje, om far og hva han gikk gjennom. Hendene hennes strammer enda hardere rundt kruset, knokene blekner. "Jeg vet ikke alt, Alina," sier hun til slutt, stemmen lav og motvillig, som om hvert ord koster henne. "Men det er noe... noe jeg har hørt om. En gammel ritualstein, nær Skyggesjøen. Fortellingene sier den bærer svar om Haugen-blodet, om vår rolle i skogens balanse. Din far... han nevnte den en gang, før han..." Hun stopper, svelger hardt, og jeg ser smerten som fortsatt hjemsøker henne.

En ritualstein. Ordene sender en kald bølge gjennom meg, blandet med et pirrende håp. Kan det være svaret jeg trenger? Kan det hjelpe meg å forstå hva jeg er – eller hva jeg må bli? Og kanskje, bare kanskje, kan det vise meg en vei tilbake til Kael, en måte å rive ned barrieren som skiller oss. Men frykten er der også, gnagende, som en skygge i hjørnet av sinnet mitt. Hva om svarene krever mer av meg enn jeg har igjen å gi?

Jeg åpner munnen for å svare, men før jeg rekker det, banker det hardt på døren. Ingrid rynker pannen, men jeg reiser meg allerede, kjedet pulserer svakt mot huden min, som om det advarer. Døren flyr opp før jeg når den, og Sigrid stormer inn, røde krøller spretter rundt ansiktet hennes, fregnene fremtredende mot den bleke huden som er rødmende av anstrengelse. Hun puster tungt, som om hun har løpt hele veien fra bygdetorget, og øynene hennes er store av uro.

"Alina, du må høre dette," utbryter hun, stemmen skarp og dirrende av noe som ligner panikk. "Jeg var på biblioteket, og det er snakk i bygden – stygg snakk. Torvald Berg, han samler folk. De kaller deg en forbannelse, sier du bringer mørket til Grimsvik. De vil jakte på deg, Alina. Torvald pisker dem opp, bruker frykten deres som våpen etter det som skjedde ved Skyggesjøen."

Hjertet mitt synker, en iskald knute strammer seg i brystet. Torvald. Selvfølgelig. Ydmykelsen under ritualet må ha brent seg inn i ham, gjort ham blind av raseri. Jeg kan nesten se ham for meg, det værbitte ansiktet forvrengt av hat, geværet alltid tett i grep, som om han aldri vil slippe det igjen. Kjedet pulserer sterkere nå, en sviende advarsel mot huden min, og jeg griper instinktivt etter det, som om det kan beskytte meg mot trusselen som vokser i bygden.

"Jeg kan ikke bli her," sier jeg, stemmen lav, men med en ny besluttsomhet som overrasker meg selv. "Jeg må tilbake til skogen. Til den ritualsteinen du nevnte, mamma. Hvis den har svar om vokterrollen, om Haugen-blodet... jeg må vite det. Og kanskje..." Jeg stopper, svelger smerten som alltid kommer når jeg tenker på ham. "Kanskje kan den hjelpe meg å finne en vei til Kael igjen."

Ingrids øyne mørkner, og jeg ser frykten der, den samme frykten som alltid har holdt henne tilbake fra skogen. "Det er farlig, Alina," hvisker hun. "Du har allerede gitt så mye. Hva om det krever mer?"

"Det er et valg jeg ikke har," svarer jeg, og stemmen min er hardere nå, selv om den skjelver i kantene. "Hvis jeg er vokteren, hvis det er meg skjebnen kaller på, må jeg vite det. Og hvis Torvald kommer etter meg, kan jeg ikke bare sitte her og vente."

Sigrid legger en hånd på skulderen min, grepet hennes fast, men varmt. "Jeg er med deg, Alina. Uansett hva. Vi finner de svarene. Torvald og hans gjeng skal ikke ta deg uten kamp." Det er en trass i stemmen hennes, en styrke som kontrasterer den trettheten som henger over meg, og jeg klarer et svakt smil, takknemlig for lojaliteten hennes.

Natten faller mens vi sitter der, de tre av oss i den knirkende stillheten av huset, omgitt av skygger som kastes av oljelampens flakkende lys. Jeg står ved vinduet, stirrer ut i mørket der tåken tetner, et grått slør som skjuler gatene i Grimsvik og alt som lurer bortenfor. Kjedet pulserer igjen, sterkere denne gangen, en advarsel jeg ikke kan ignorere. I fanget mitt ligger dagboken, og jeg strammer grepet om den, som om dens slitte sider kan gi meg svarene jeg desperat trenger.

Et fjernt hyl skjærer gjennom stillheten, et ekko fra Skuggskogen som bærer en trussel i sin tone. Hjertet mitt banker hardere, og jeg vet at reisen tilbake til skogen ikke vil være uten fare. Men jeg har ikke noe valg. Svarene jeg søker – om vokterrollen, om Haugen-blodet, om en vei tilbake til Kael – driver meg fremover, selv om hvert skritt kan koste meg alt. Tåken utenfor virker nesten levende, som om den venter på meg, lokker meg tilbake til mørket der alt begynte. Og jeg vet, dypt inni meg, at jeg må svare på kallet, uansett prisen.