reader.chapter — Kaels Tvil

Kael

Mørket i Ulvehiet omslutter meg som en klam kappe, steinveggene gløder svakt av runer som summer med en urolig energi, som om de vet noe jeg ikke gjør. Et døende bål knitrer foran meg, de siste flammene kaster flakkende skygger over hulegulvet og speiler seg i mine egne øyne – gullfargede, men matte, uten den gløden de en gang hadde. Skuldrene mine, en gang urokkelige, henger nå litt lavere, som om vekten av alt jeg har mistet presser meg ned. Den mørke skinnjakken min bærer fortsatt flekker av tørket blod fra kampen ved Skyggesjøen, og arrene på skulderen og låret verker med en gnagende smerte, en konstant påminnelse om prisen vi betalte. Luften her inne er tung av lukten av fuktig jord og bitter røyk, og en kald vind siver inn fra huleinngangen, bærer med seg skogens hviskinger – som om den deler min sorg.

Jeg står alene, nevene knyttet så hardt at knokene hvitner, og tankene mine er fanget i et minne som nekter å slippe taket. Alina. De grønne øynene hennes, fulle av en sorg som speiler min egen, brenner seg inn i meg hver gang jeg lukker øynene. Jeg kan fortsatt kjenne varmen fra huden hennes, huske hvordan hjerteslagene våre slo i takt, men nå er det bare en usynlig mur mellom oss – en barriere skapt av ritualet, en pris hun betalte for å redde balansen i skogen. Smerten er som en kniv i brystet, skarp og nådeløs, og jeg knurrer lavt i frustrasjon over min egen hjelpeløshet. Jeg er alfa, lederen av klanen min, men hva betyr det når jeg ikke engang kan beskytte det som betyr mest for meg?

En skarp lyd bryter stillheten – tunge skritt som ekkoer mot steinveggene. Jeg snur meg raskt, instinktene mine skjerpet, og ser Bjorn i inngangen. Den unge varulven står der med vaktsomme øyne, håret rufsete og flekket av jord fra patruljen. Han nøler, skuldrene hans stivner under blikket mitt, og jeg kan lukte usikkerheten som siver fra ham som en sur vind.

“Hva er det?” Stemmen min er en dyp knurring, skarpere enn jeg mente, men jeg har ikke tålmodighet til spill i kveld.

Bjorn senker blikket et øyeblikk, en gest av respekt, men det er noe i måten han står på som avslører uro. “Klanen mumler, Kael. Det er misnøye. Erik sprer ord… han sier din tilknytning til menneskekvinnen beviser at du er uværdig som alfa.”

Navnet hans treffer meg som et slag – Erik Grimsrud. Sølvaktig hår, kalde gulløyne, og en bitterhet som har vokst seg sterkere siden ydmykelsen under ritualet. Jeg strammer kjeven, føler varmen av sinne stige i brystet mitt. “Jeg er fortsatt alfa. Ingen utfordrer meg uten konsekvenser.”

Ordene bærer styrke, men selv jeg hører den underliggende usikkerheten som lurer bak dem. Bjorn løfter blikket, og det er en nøling der, en tvil som stikker dypere enn jeg ønsker å innrømme. “Jeg står bak deg, Kael. Men ikke alle gjør det. Erik har støttespillere nå. De lytter til ham.”

Jeg vrir meg bort fra ham, stirrer inn i de døende glørne av bålet mens ordene synker inn. Splittelse i klanen. Jeg har alltid visst at Erik bærer på ambisjoner, en misunnelse som har ulmet siden jeg tok over som alfa etter brorens død. Men nå, etter ritualet, etter alt vi har tapt, har han funnet jord å så sine giftige frø i. Og jeg kan ikke ignorere at han har rett i én ting – mitt hjerte er splittet. Alina trekker i meg som månen trekker tidevannet, en kraft jeg ikke kan motstå, selv om det truer alt jeg har bygget.

“Gå,” sier jeg til Bjorn, stemmen min lav, men bestemt. “Hold øyne og ører åpne. Jeg vil vite alt Erik gjør.”

Han nikker stumt og trekker seg tilbake, skrittene hans forsvinner inn i skogens mørke. Jeg er alene igjen, og stillheten er tyngre nå, som om den bærer vekten av tvilen som gnager i meg. Jeg drar en hånd over ansiktet, føler de grove arrene under fingrene mine, og lukker øynene. Alina. Hvor er du nå? Er du trygg, eller har Torvalds hat allerede nådd deg? Tankene mine spinner, og jeg kjenner en dyp, instinktiv trang til å løpe til henne, men barrieren stopper meg før jeg i det hele tatt kan ta et skritt. Smerten av det tapet er verre enn noe sår jeg noensinne har pådratt meg.

Jeg forlater Ulvehiet, driven av et behov for luft, for bevegelse. Skuggskogen omslutter meg mens jeg patruljerer dens kanter, grantrærne ruver høyt over meg som tause voktere, og månelyset kaster lange, skarpe skygger over bakken. Luften er kald, biter i huden min gjennom den slitte jakken, men jeg ønsker den smerten velkommen – den distraherer meg fra det som verker inni meg. Jeg beveger meg lydløst, instinktene mine skarpe som alltid, men tankene mine er et kaos. Jeg kan ikke lede klanen min hvis jeg er revet i to. Men hvordan kan jeg gi slipp på henne?

En lav mumling fanger oppmerksomheten min, stemmer som bæres av vinden fra en lysning like foran. Jeg senker meg ned, kroppen min spent som en fjær, og lytter. To av mine egne – yngre varulver, lojale, men naive. Deres ord er forsiktige, nesten hviskende, som om de frykter å bli hørt.

“…en eldgammel blodpakt,” sier den ene, stemmen hans lav, men klar. “De gamle runene forteller om et ritual. Det kan binde to sjeler, trosse selv de sterkeste barrierene.”

Den andre sukker, tvil i tonen. “Men prisen, Einar. Alfaen må gi fra seg tittelen. Klanen ville stå uten leder.”

Hjertet mitt hamrer i brystet, hvert ord treffer meg som en stein. En blodpakt. En måte å bryte barrieren til Alina på? Jeg lener meg nærmere, pusten min stille, men kroppen min dirrer av en blanding av håp og frykt. Å binde sjelene våre… det er en tanke som tenner noe i meg, en flamme av mulighet midt i alt mørket. Men prisen – å gi opp min rolle som alfa – det ville etterlate klanen sårbar, spesielt nå med Eriks gift som sprer seg gjennom rekkene våre. Jeg ser for meg Erik som tar over, hans kalde øyne og nådeløse ambisjoner som leder klanen inn i kaos. Men så ser jeg Alina igjen, hennes ansikt, hennes berøring, og smerten av å være adskilt fra henne er nesten nok til å få meg til å kaste alt.

Stemmer døde hen når de to varulvene beveger seg bort, uvitende om mitt nærvær. Jeg blir stående, alene i skyggene, mens tankene mine raser. En blodpakt. Er det sannhet i legendene, eller bare desperate hviskinger fra fortiden? Jeg må vite det. Jeg må finne ut om det er en vei tilbake til henne, selv om det betyr å risikere alt jeg har kjempet for.

Stormen buldrer over meg nå, skyene samler seg som tunge løfter om regn, og speiler kaoset i mitt indre. Jeg står ved skogens kant, blikket mitt vender mot retningen av Skyggesjøen, der jeg vet Alina befinner seg et sted der ute. Hjertet mitt banker hardt, lengselen etter henne er som en fysisk smerte, men frykten for hva denne blodpakten kan koste – ikke bare for meg, men for alle jeg har sverget å beskytte – holder meg tilbake. Regndråper begynner å falle, små stikk mot huden min, og jeg bestemmer meg. Jeg skal oppsøke dette hellige stedet i skogens dypeste hjerte, finne sannheten om pakten. Hvert skritt jeg tar, vil være en risiko, men jeg har ikke noe valg. Ikke hvis det finnes en sjanse, uansett hvor liten, til å ha henne nær igjen.

En siste vindpust suser gjennom trærne, bærer med seg en illevarslende hvisking, som om naturen selv advarer meg. Men jeg snur meg ikke tilbake. Jeg kan ikke. Alina er der ute, og jeg vil finne en vei til henne – eller dø i forsøket.