reader.chapter — Isolasjonens Sti

Alina

Månelyset skar gjennom tåken som et blekt knivblad, og kastet et sykelig grønnlig skjær over Skyggesjøens bredd. Vannet lå der, svart og stillestående, men under overflaten glødet hundrevis av øyne – glødende, gule prikker som stirret rett på meg. Hver eneste en hvisket navnet mitt, en kor av desperate, umenneskelige stemmer som krøp under huden og fikk hjertet til å hamre. “Alina... kom tilbake... gi etter...” Smerten i kroppen min var som et brennende nett, hver muskel skrek etter energibølgen som nesten hadde revet meg i stykker. Blodet fra nesen hadde tørket i mørke striper over leppene, og sølvkjedet med runegraveringene lå tungt mot brystet, glødende svakt, men brennende som glør mot den gjennomskinnelige huden min.

“Vi må nordover, Alina. Nattens Grav. Uansett hva det koster.” Kaels dype, grøtete stemme skar gjennom tåken i hodet mitt. Han knelte ved siden av meg, armene hans fortsatt rundt den skrøpelige kroppen min, som om han kunne holde meg sammen med ren viljestyrke. Gullfargen i øynene hans var dimmet av frykt – ikke for seg selv, men for meg. Jeg kunne kjenne skjelvingen i hendene hans, smerten han skjulte, de svarte årene som krøp oppover halsen hans som giftige røtter. Hjertet mitt knøt seg. Hvor mye mer kunne han bære for min skyld?

Jeg tvang meg opp, bena skalv som visne kvister, og verden flimret i kantene av synet mitt. “Jeg... jeg kan gå,” mumlet jeg, stemmen min knapt en hvisking, tynget av utmattelse og en iskald visshet som vokste i meg. Jakten hadde begynt. Skyggen ville ikke la oss slippe unna. Ikke etter det vi hadde sett i det indre riket, ikke etter at jeg hadde brukt runen “Avvisning” og nesten mistet alt. Kael reiste seg med meg, en hånd støttende under albuen min, og jeg kjente varmen fra ham som et anker i en verden som føltes som om den visnet rundt oss.

Bak oss sto Ingrid, min mor, med farens gamle dagbok klemt mot brystet, fingrene hennes skjelvende der hun bladde febrilsk gjennom sidene. Øynene hennes, så like mine, var fylt av en desperat intensitet. “Det står her... Nattens Grav. En dal i nord, hvor voktere en gang bandt mørket. Men prisen... den var alltid for høy.” Stemmen hennes brast, og hun så på meg med et blikk som bar vekten av alle ofrene vår familie hadde gitt. Jeg svelget hardt, frykten for hva som ventet der nord blandet seg med et tynt glimt av håp. Kanskje, bare kanskje, kunne vi finne en vei ut av dette uten å miste alt.

Sigrid gikk foran, skikkelsen hennes som et stoisk skjold mot skogens mørke. Kniven hennes glinset i månelyset, og det harde blikket i øynene avslørte en bitter besluttsomhet. Hun hadde båret så mye for meg, risikert alt i det indre riket, og likevel sto hun her, urørlig som en klippe. Jeg følte meg liten i sammenligning, en byrde som trakk dem alle dypere inn i denne graven av en skog.

Skuggskogen omsluttet oss da vi forlot sjøens bredd, en labyrint av forvrengte grantrær og eldgamle eiker som dryppet av en tykk, svart substans. Det rant nedover barken som blod, og luften var klam, stinkende av død og noe metallisk som bet i nesen. Hvert skritt i den visnede mosen føltes som å synke dypere inn i noe levende, noe som grep etter sjelen min. Tåken var tykkere her, en grå dis som klistret seg til huden og bar hviskinger som kalte navnet mitt igjen og igjen. “Alina... du kan ikke flykte... du er vår...” Jeg knyttet nevene, neglene gravde inn i håndflatene, og kjempet mot fristelsen som krøp oppover ryggraden. Å gi etter ville være så enkelt. Å slippe alt. Men Kaels hånd på armen min, varm og sterk, dro meg tilbake til virkeligheten.

Vi gikk i timer, eller kanskje bare minutter – tiden var en tåke i seg selv. Bena mine skalv verre for hvert skritt, og synet mitt flimret, verden ble til grå skygger som danset i utkanten. Jeg kunne ikke vise det, ikke til dem. De hadde allerede ofret for mye. Men Kael merket det, han alltid gjorde. “Du må hvile,” mumlet han, stemmen lav, men fast, som om han ikke ville høre et nei. Jeg rystet på hodet, ordene mine svake. “Vi har ikke tid... de kommer etter oss.” Han sa ikke noe, men blikket hans, fullt av smerte og noe dypere, noe som liknet desperasjon, skar gjennom meg som en kniv.

Natten senket seg tyngre over oss, og vi fant en midlertidig hvile ved et forvridd eiketre, dets greiner som klør mot den mørke himmelen. Ingrid satte seg ned med dagboken igjen, mumlet ord om voktere og ritualer, mens Sigrid sto vakt, øynene hennes skarpe som knivblad. Kael satt tett inntil meg, skulderen hans mot min, og varmen fra ham var det eneste som holdt kulden i skogen fra å fortære meg helt. Jeg så på ham, på de svarte årene som pulserte oppover halsen hans, nesten til kjeven nå, og skyldfølelsen veltet over meg som en bølge. Dette var min feil. Alt sammen.

“Du må ikke bære alt alene,” sa han plutselig, stemmen myk, men med en undertone av smerte som han ikke kunne skjule. Jeg møtte blikket hans, de gullfargede øynene som alltid så rett gjennom meg, og noe i meg knakk. “Men det gjør jeg, Kael. Hver kamp, hver skade... det er på meg.” Ordene var knapt hørbare, men de bar vekten av alt jeg ikke kunne si høyt. Han strakte ut en hånd, calloused og skjelvende, og strøk over kinnet mitt, en berøring så lett at den nesten ikke var der, men som likevel sendte varme gjennom meg. “Vi bærer det sammen,” hvisket han, og for et øyeblikk tillot jeg meg å tro ham.

Men stillheten ble brutt av et knurr, lavt og truende, som steg fra tåken rundt oss. Sigrid snudde seg brått, kniven hevet, og Kaels kropp spente seg som en fjær. Øynene hans glødet i mørket, alfa-instinktet våknet. Før jeg rakk å reagere, brøt tre skikkelser ut av tåken – korrupte varulver, kroppene forvrengte av svarte årer, øynene glødende røde som brennende kull. De var raske, unaturlig sterke, og snerrene deres fylte luften med en ondsinnet hunger.

Kael var på dem i et blunk, forvandlingen hans et lyn av mørk pels og skarpe klør. Han brølte, en lyd av raseri og desperasjon, og kastet den første mot et tre med en kraft som knakk barken. Men smerten i ham var tydelig – hver bevegelse var tregere, hvert angrep kostet ham mer. Sigrid stormet inn, kniven hennes et sølvglimt i mørket, og hugg til med en nådeløs presisjon som felte den andre. “Hold deg bak meg!” bjeffet hun til meg, stemmen hennes som stål, og jeg krøp sammen, hjertet hamrende, hendene skjelvende så hardt at jeg nesten ikke kunne holde meg oppreist.

Jeg var ubrukelig. Magien i meg var tom, en hul grop der det en gang hadde vært kraft. Jeg kunne ikke engang løfte en hånd for å hjelpe. Den tredje varulven kom mot Kael, klørne rev opp nye sår over brystet hans, og blodet hans – mørkt, nesten svart – sprutet over den råtne bakken. Han brølte igjen, men lyden var brutt, smertefull, og jeg følte det som om hjertet mitt ble revet ut. “Kael!” ropet mitt var svakt, desperat, men han hørte det. Med en siste, rasende kraft kastet han skapningen bort, og Sigrid avsluttet det med et stikk rett gjennom halsen.

Stilheten som fulgte var knusende, kun brutt av våre anpustene åndedrag og dryppet av blod fra Kaels sår. Han snudde seg mot meg, pusten tung, øynene hans fortsatt glødende, men fylt av en frykt jeg ikke kunne ignorere. “Jeg er ok,” løy han, stemmen grøtete, men jeg så smerten i hver linje av ansiktet hans. Jeg krøp mot ham, hendene mine skjelvende da jeg berørte armen hans, som om jeg kunne viske bort skadene med ren vilje. “Hver kamp... det er min feil,” mumlet jeg, mer til meg selv enn til ham, men ordene hang i luften som en forbannelse.

Ingrid sto stille, ansiktet hennes blekt som månen over oss. “Vi kan ikke bli her,” sa hun, stemmen skarp av frykt. “De vil komme igjen. Flere av dem.” Sigrid nikket, tørket blodet fra kniven med en hard håndbevegelse, og blikket hennes var som is. “Nordover. Nå.”

Vi samlet oss, kroppen min skrek av protest for hvert skritt, men vi hadde ikke noe valg. Skogen var en fiende nå, hver kvist som knakk, hver vind som hvisket, føltes som et varsel. Kael grep hånden min, grepet hans hardt, nesten desperat, og jeg klamret meg til ham som om han var det eneste som holdt meg oppreist. Tåken tetnet rundt oss, kald og klam, og hjertet mitt slo hardere for hver meter vi la bak oss.

Så skar et hyl gjennom natten, fjernt, men uhyggelig tydelig – en forvrengt, umenneskelig lyd som bar Eriks stemme, blandet med noe dypere, noe eldre. Det ekkoet gjennom skogen som et løfte om død, og en kald klump dannet seg i magen min. Skyggens hær var allerede på sporet vårt. Tiden vår var knappere enn noensinne. Kaels gullfargede øyne møtte mine, fulle av en desperat besluttsomhet, og jeg visste at vi ikke hadde noe valg. Nordover, inn i det ukjente, mot Nattens Grav – uansett hva det ville koste.