reader.chapter — Frostbitte Minner

Kael

Snøen knaser under støvlene mine som knuste håp, hver bitende vind som svir i ansiktet mitt bærer med seg en uhyggelig stillhet som skjærer dypere enn kulden. Jeg holder Alina tett inntil brystet mitt, hennes skrøpelige vekt en byrde jeg bærer med en desperat glede, selv om hver bevegelse sender en brennende smerte gjennom de svarte årene som nå krabber opp mot kjeven min. Hun er så lett, nesten som et spøkelse i armene mine, med den askegrå huden og de lukkede øynene som gjør henne til noe jeg knapt kjenner igjen. Hjertet mitt knyter seg, en kald, skarp frykt griper tak – hva om jeg ikke rekker å beskytte henne lenge nok til å nå Nattens Grav? Hva om jeg svikter igjen?

Bak meg hører jeg Ingrids skjelvende stemme, mumling om mørkets spredning, ordene hennes nesten druknet av den hylende vinden. Sigrid går foran, hennes tunge skritt et anker i denne endeløse, frostkledde sletten nord for Skuggskogen. Tåken henger lavt, klamrer seg til huden min som en ondsinnet hvisking, og landskapet strekker seg ut som en hvit, nådeløs grav under en himmel tung av snøskyer. Jeg kaster et blikk ned på Alina igjen, på de mørke ringene under øynene hennes, på det livløse håret som henger som tørre strå over skuldrene. Sølvkjedet med runegraveringene gløder svakt mot den gjennomskinnelige huden hennes, og jeg kan nesten kjenne varmen det avgir – en påminnelse om prisen hun allerede har betalt. Jeg strammer grepet, som om jeg kan holde henne sammen med ren vilje.

“Vi må finne ly snart,” knurrer Sigrid foran meg, stemmen hennes skarp som isen under oss. Hun stopper, snur seg halvveis, og de harde øynene hennes møter mine. “Hun holder ikke lenge i denne kulden, Kael. Ingen av oss gjør det.”

Jeg nikker kort, men ordene mine blir igjen i halsen, kvelt av smerten som brenner i brystet mitt. De svarte årene pulserer, som giftige røtter som graver seg dypere for hver time, og jeg må bite sammen tennene for ikke å vise det. Jeg kan ikke la dem se svakheten, ikke nå. Ikke når Alina trenger meg mest. Ingrid, som har holdt seg tett bak meg med farens gamle dagbok klemt mot brystet, løfter blikket. Ansiktet hennes er preget av en dyp, resignert sorg, men også en febrilsk desperasjon.

“Mørket sprer seg raskere enn jeg fryktet,” mumler hun, nesten til seg selv, mens hun kaster et blikk mot horisonten. “Hvis vi ikke når Nattens Grav snart...”

“Vi rekker det,” avbryter jeg, stemmen min grov og dyp, selv om tvilen gnager i meg. Jeg må tro på det. For henne. For oss alle.

Vi fortsetter i stillhet, vinden som en konstant fiende som biter i huden min, til vi passerer restene av en forlatt bygd. Husene reiser seg som tomme skjell, dekket av frost, vinduene knust og dørene hengende skjeve som gapende munner. Snøen har lagt seg i hauger innendørs, og en unaturlig kulde henger over stedet, som om Skyggens korrupsjon har drevet alt liv bort. Jeg kjenner en kald kiling i nakken, instinktet mitt skriker at noe er galt, men jeg tvinger meg til å fortsette. Alina rører seg svakt i armene mine, et lavt stønn unnslipper leppene hennes, og jeg biter sammen kjevene så hardt at det verker.

“Hold ut,” hvisker jeg til henne, selv om jeg vet hun knapt hører meg. “Bare litt til.”

Sigrid peker mot et lite hus lenger frem, en forfallen hytte med et tak som fortsatt ser intakt ut. “Der,” sier hun kort, og jeg nikker. Vi trenger hvile, selv om hver pause føles som å invitere fare. Inne i hytta er luften rå og kald, men veggene skjermer oss fra vinden. Jeg legger Alina forsiktig ned på en slitt madrass i hjørnet, støvet virvler opp under henne som små spøkelser. Ingrid setter seg ved siden av, dagboken fortsatt i hendene, mens Sigrid stiller seg ved døren, kniven klar og blikket skarpt.

Jeg kneler ved Alina, hånden min stryker over det livløse håret hennes, og en dyp lengsel blander seg med smerten i brystet. Hun ser så skjørt ut, som om et vindpust kan knuse henne, og likevel er det en styrke i henne jeg ikke kan fatte – en styrke som driver henne videre, selv når kroppen hennes skriker etter å gi opp. De grønne øynene hennes flakker under de lukkede øyelokkene, som om hun kjemper mot mareritt jeg ikke kan beskytte henne fra. Hjertet mitt hamrer, en desperat rytme som matcher pulsen av smerte fra de svarte årene. Jeg lener meg nærmere, pusten min danner små skyer av damp i den isnende luften.

“Jeg vil aldri gi opp,” hvisker jeg, ordene så lave at de knapt bærer. “Ikke så lenge du puster.”

Hennes lepper skjelver, et svakt, knapt hørbart svar. “Kael...” Navnet mitt er som et anker, trekker meg tilbake fra kanten av fortvilelse, og jeg klemmer hånden hennes hardere. Jeg må være sterk for henne. Uansett kostnad.

Ingrid ser opp fra dagboken, øynene hennes fylt av en bønn jeg ikke kan ignorere. “Profetien... den snakker om Nattens Grav som et sted for svar, men også for tap. Vi må forberede oss, Kael. Hun har ikke mye tid igjen til å bære denne byrden.”

Jeg nikker, men tankene mine er et kaos. Hvor mye mer kan Alina gi før hun bryter helt? Og hvor mye lenger kan jeg skjule at jeg også visner, at hver dag føles som en kamp for å holde menneskeligheten min intakt? Jeg ser ned på håndleddet mitt, der de svarte årene krøller seg som tentakler under huden, og en kald frykt griper tak. Skyggens grep strammer seg, og jeg vet ikke om jeg kan kjempe mot det lenge nok til å se henne trygg.

Stillheten i hytta blir brutt av Sigrids plutselige skarpe stemme. “Kom hit. Nå.” Tonen hennes er som et knivstikk, og jeg reiser meg raskt, instinktene mine på høyspenn. Hun står ved det knuste vinduet, blikket låst på noe utenfor i snøen. Jeg går til henne, hver bevegelse en kamp mot smerten, og følger blikket hennes.

I snøen, rett utenfor hytta, er det merker. Klørmerker, dype og unaturlige, større enn noe varulv jeg noensinne har sett. De strekker seg i en linje bort fra hytta, som om noe har sirklet oss, vurdert oss. Hjertet mitt synker, en ny frykt blander seg med den konstante smerten. Dette er ikke Eriks korrupte flokk. Dette er noe verre, noe eldre, noe Skyggen har kalt frem fra dypet.

“Vi kan ikke bli her,” sier Sigrid, stemmen hennes lav, men hard. “Hva det enn er, det kommer tilbake.”

Jeg nikker, gullfargede øyne flakker over snøen der ute, speider etter bevegelse, etter gløden av øyne i tåken. Ingenting ennå, men jeg kjenner det i margen – vi er ikke alene. Ingrid ser opp, ansiktet hennes blekt som snøen utenfor. “Så raskt? Skyggen... den må vite hvor vi er på vei.”

“Eller den jakter oss uansett hvor vi går,” knurrer jeg, og smerten i brystet blusser opp som for å minne meg om min egen svakhet. Jeg går tilbake til Alina, kneler igjen og løfter henne forsiktig. Kroppen hennes er så kald, så skjørt, men jeg strammer grepet, som om jeg kan trosse selve mørket med styrken i armene mine.

Før vi rekker å samle oss helt, rister bakken under oss. En dyp, uhyggelig vibrasjon, som om noe eldgammelt har våknet i dypet, sender en kald frykt gjennom meg. Støvet faller fra taket i hytta, og Sigrid griper kniven hardere, blikket hennes skarpt mot døren. Ingrid klamrer seg til dagboken, øynene vidåpne av skrekk. Jeg kjenner smerten fra de svarte årene nesten lamme meg, men jeg tvinger meg til å stå, Alina trygt i armene mine.

“Vi må dra. Nå,” sier jeg, stemmen min en lav kommando som ikke tillater innsigelser. “Pakk sammen. Vi kan ikke hvile mer.”

Ingrid nikker skjelvende og stikker dagboken under jakken, mens Sigrid allerede er ved døren, speidende ut i den mørke snøstormen. Jeg løfter Alina høyere, hennes slappe kropp en påminnelse om hva som står på spill, og tar det første skrittet ut i kulden igjen. Vinden hyler som en sørgende ånd, og tåken tetner rundt oss, men jeg lar ikke frykten ta over. Ikke ennå.

Mine gullfargede øyne speider ut i mørket, hjertet hamrer med vissheten om at hver hvile kan være vår siste. Hva enn som laget de merkene, hva enn som rører seg under bakken, det er på vei. Og jeg vet, dypt i sjelen min, at det ikke vil stoppe før det har oss.