reader.chapter — Skyggens Hær

Erik

Månelyset siver gjennom Skuggskogens forvrengte grener, et sykelig, grønnlig skjær som kaster lange, skarpe skygger over den mørke lysningen. Jeg står på en forhøyning av mosegrodd stein, kroppen min en bastion av smerte, hver muskel spent som om den kan revne under vekten av det som bor i meg. De svarte årene pulserer under huden, krøller seg som levende tentakler oppover halsen, over kjeven, helt til tinningene, hvor de banker som et annet hjerte. Øynene mine gløder rødt i mørket, et speil av det som tok meg i Skyggesjøens indre rike, da tentaklene slo meg ned og etterlot meg som noe... annet. Smerten er konstant, en brennende påminnelse om prisen jeg betalte, men jeg biter den i meg, lar raseriet mitt være min rustning. Rundt meg knurrer hæren min, korrupte varulver med forvrengte lemmer, pels som henger i filler, øyne som gløder av sult og frykt. Skuggskogens klamme tåke klistrer seg til huden, stinkende av forråtnelse og noe metallisk, som blod blandet med urkraft. Hver lyd – et knak av kvister, et lavt hyl – bærer en trussel, men også en mulighet.

Skyggens stemme renner gjennom tankene mine, glatt som flytende tjære, lover meg makt som aldri før, dominans over alt som puster i denne fordømte skogen. *Knus vokteren, Erik. Alina bærer nøkkelen. Hennes blod vil frigjøre meg fullt ut, og du skal herske.* Ordene vibrerer i skallen min, en kommando jeg ikke kan riste av meg, men under det ligger noe annet – et nagende ekko fra ruinene, fra det øyeblikket jeg så Kaels ansikt i det indre riket og nølte. Var det mitt valg, eller var det Skyggen som holdt meg tilbake? Jeg knytter nevene, neglene graver seg inn i håndflatene til blodet siver, mørkt og nesten svart. Smerten renser tankene, om bare for et øyeblikk. Jeg må ha kontroll. Jeg må.

Jeg løfter hodet, lar blikket sveipe over flokken. De er mine, bundet av frykt og løfter om styrke, men jeg ser tvilen i de glødende øynene deres, ser hvordan de skuler på meg når de tror jeg ikke merker det. “Hør meg!” Stemmen min brøler ut, forvrengt, som om noe eldre snakker gjennom meg, et ekko av Skyggens egen tone. “Vokteren, Alina, er vår fiende. Hennes blod er nøkkelen til Skyggens frihet – og vår makt! Hun må dø, og vi skal knuse henne, knuse dem alle som står i veien!” Knurrene stiger, en bølge av lyd som fyller lysningen, men jeg hører det, den svake nølingen hos noen. De svarte årene i halsen min strammer seg, smerten blusser opp som et varsel, men jeg lar det ikke vise. Jeg kan ikke.

Fra mengden trer Hagen frem, en lojalist som har fulgt meg siden splittelsen i Ulvehiet. Svarte årer kryper opp til halsen hans også, men øynene hans bærer noe annet – en gnist av tvil. Han bøyer hodet, men bare så vidt, og stemmen hans er lav, nesten en hvisking, som om han frykter at skogen selv skal høre. “Erik, hva hvis Skyggen har lurt oss? Hva hvis vi bare er brikker, ment å bli slukt når hun får det hun vil? Jeg har sett det i drømmene mine – mørket som tar alt, også oss.” Ordene hans treffer som en klo, river opp noe jeg har begravet dypt. Frykten. Den samme frykten som gnager i meg hver gang smerten blir for sterk, hver gang jeg lurer på om jeg fortsatt er meg.

Raseriet eksploderer i brystet mitt, en brann som Skyggen nærer med sin egen gift. “Du våger å tvile på meg?” Jeg griper ham i halsen, fingrene mine graver seg inn i den harde huden hans, og med en brølende kraft kaster jeg ham mot det nærmeste treet. Knaset av bein og bark blander seg med hans klynkende stønn når han treffer bakken, blod siver fra munnen hans. Jeg snur meg mot resten av flokken, øynene mine brennende med en varme som ikke helt er min. “Noen andre som vil utfordre meg? Noen andre som tror de vet bedre enn Skyggen selv?” Stillheten som følger er tung, ladet, kun brutt av Hagens svake pust og skogens sørgende vind. Jeg retter meg opp, men smerten i kroppen min blusser opp sterkere, en skarp stikk som tvinger meg til å skjule en skjelving. De må ikke se det. De må ikke vite.

Jeg vender blikket nordover, der snøen har begynt å legge seg i tynne lag over den råtne bakken, et spor som ikke kan skjules. Alina og broren min, Kael, har dratt den veien, mot Nattens Grav, det stedet Skyggen hvisker om med en sult jeg ikke helt forstår. Jeg kan nesten lukte henne, den svake, bitre duften av hennes magi, blandet med Kaels blod, som alltid har hatt en jordnær tone jeg aldri kunne glemme. Et minne blinker frem, uønsket, som et knivstikk i brystet. Vi var barn, løpende gjennom Skuggskogen under fullmånen, latteren vår ekkoende mellom trærne mens vi jaget hverandre, pelsen vår glinsende i lyset. Kael snublet, jeg grep ham, og vi lo til vi nesten ikke kunne puste. “Du er for treg, bror,” hadde jeg sagt, og han hadde bare glidd, gulløynene hans fulle av noe som føltes som hjem.

Skyggens stemme kutter gjennom minnet som en klo, skarp og nådeløs. *Han forrådte deg. Han valgte henne. Knus dem begge, og ta det som er ditt.* Minnet visner, erstattet av en kald, tom raseri. Jeg knytter nevene igjen, blodet fra tidligere kutt siver nedover håndleddene. Kael er ikke lenger broren min. Han er en fiende, en som står i veien for alt jeg kan bli. Men under Skyggens ord, under raseriet, ligger noe annet – en hvisking av anger, en frykt for at denne kampen, når den kommer, kan være min siste sjanse til å finne noe igjen av meg selv. Jeg rister det av meg, lar smerten i kroppen min drive meg fremover.

“Hagen,” sier jeg, stemmen min lavere nå, men fortsatt hard som stål. Han løfter hodet fra bakken, øynene hans møter mine med en blanding av frykt og noe jeg ikke gidder å tolke. “Stå opp. Du får én sjanse til. Men tvil igjen, og jeg river hjertet ut av deg.” Han nikker, skjelvende, og kravler seg opp, blodet fortsatt dryppende fra kjeven. Resten av hæren ser på, og jeg kjenner blikket deres, vet at frykten holder dem i sjakk – for nå. Men Hagens ord har sådd noe, en tvil som kan vokse hvis jeg ikke knuser den snart. Jeg må bevise at jeg fortsatt er alfaen, at Skyggen ikke har tatt alt. Ikke ennå.

Jeg løfter hånden, peker nordover der tåken tetner og snøen har begynt å falle tyngre. “Vi drar nå. Sporene deres er ferske. Alina vil ikke komme langt, ikke med den knuste kroppen sin, og Kael kan ikke bære henne for alltid. Vi tar dem i Nattens Grav, og vi ender dette.” Knurrene stiger igjen, sterkere denne gangen, og jeg lar meg bære av lyden, av den rå kraften i flokken min. Men mens jeg tar det første skrittet, mens de tunge støvlene mine knaser mot den visnede mosen, kjenner jeg det – en kald, gnagende frykt som ikke helt er Skyggens. Hva om Hagen har rett? Hva om jeg allerede er fortapt, bare en marionett for noe som aldri vil la meg herske?

Jeg skubber tanken bort, lar Skyggens hviskinger fylle meg igjen, varme meg med løfter om dominans. Hæren marsjerer bak meg, tunge skritt og lave knurr som blander seg med skogens evige klagesang. Månelyset kaster et kaldt, nådeløst lys over ansiktet mitt, og i et flyktig øyeblikk flakker øynene mine med noe som kan være anger – eller kanskje bare et triks av lyset. Jeg kjenner sporet deres, Alinas og Kaels, som en puls i blodet mitt. Jakten har begynt, og uansett hva som venter i Nattens Grav, uansett hva prisen blir, vil jeg ikke stoppe før det er over. For Skyggen. For meg. Eller for noe jeg ikke lenger kan navngi.