reader.chapter — Nattens Grav

Alina

Kanten av Nattens Grav skar seg inn i horisonten som en kniv av skygge, en dal så innhyllet i mørke at selv månelyset virket redd for å trenge ned. Taggete klipper stakk opp fra den frosne jorden som knokler fra en glemt slagmark, og isvindene ulte som sørgende ånder, hver vindkule en bitter påminnelse om hvor langt vi hadde kommet – og hvor lite vi hadde igjen. Luften bar en metallisk stank, som gammelt blod blandet med noe eldre, noe urkraftig som fikk huden min til å krible av uro. Jeg kunne knapt holde meg oppreist; bena skjelvet under meg, synet flimret som om verden selv vaklet, og sølvkjedet med runegraveringene brant mot brystet mitt, en smerte så skarp at den nesten tvang meg i kne. Men det var også en dragning, en hvisking i blodet mitt som trakk meg dypere inn i dalen, mot noe jeg ikke kunne navngi.