reader.chapter — Skyggens Nye Stemmer

Alina Haugen

En iskald frysning river gjennom meg idet jeg snapper etter luft, øynene mine spretter opp fra marerittets grep. Skyggesjøens bredd er hard og fuktig under meg, fullmånen kaster et sykelig skjær over det mørke, kokende vannet som ligger altfor nærme. Hjertet mitt hamrer som om det vil sprenge brystkassen, og minnene fra ritualet i Den Svarte Helligdommen brenner fortsatt i hodet mitt – blodet som rant, runene som glødet, og Skyggens stemme som skrek navnet mitt. Kroppen min skjelver ukontrollert, musklene er som gelé etter magiens pris, og sølvkjedet med runegraveringene biter svakt inn i huden min, en konstant påminnelse om skogens desperate kall.

Kaels sterke armer holder meg tett inntil seg, varmen fra kroppen hans er det eneste som hindrer meg i å falle helt fra hverandre. Jeg løfter blikket og møter hans gullfargede øyne, de gløder svakt i mørket, men de er fylt av noe jeg knapt tør navngi – en desperat, rå frykt. Han stryker en rufsete hånd over det tynne, livløse håret mitt, men jeg merker hvordan fingrene hans skjelver, hvordan han prøver å skjule smerten som pulserer gjennom ham. Jeg kaster et raskt blikk ned på håndleddet hans, der han raskt trekker ermet over huden, men jeg rekker å se det – de svarte årene som kryper oppover som giftige tentakler. Skyldfølelsen stikker som kniver i brystet mitt. Dette er min feil. Blodpakten. Offeret hans for å bryte barrieren. Hva har jeg gjort med ham?

Tåken rundt oss er klam, den klistrer seg til huden min som en levende kraft, og bærer med seg en metallisk stank av forfall som får magen min til å vri seg. Skyggesjøen rister svakt, overflaten bobler som om noe puster der nede, noe som venter. Jeg kjenner det i margen – en uhyggelig tilstedeværelse som aldri har vært sterkere. Huden min kribler, og sølvkjedet brenner varmere et øyeblikk, som om det advarer meg. Jeg prøver å trekke pusten dypere, men luften er tung, nesten forgiftet, og kroppen min protesterer med en skarp smerte i brystet. Jeg er et skall av meg selv, askeblek og knapt i stand til å holde hodet oppe, men jeg kan ikke vise det. Ikke nå. Ikke foran dem.

"Alina, vi kan ikke bli her," sier Sigrid, stemmen hennes er skarp, men jeg hører bekymringen under den bestemte tonen. Hun står like ved, håret fuktig av tåken, øynene hennes skanner sjøen som om hun venter på at noe skal bryte gjennom overflaten. "Biblioteket i Grimsvik har tekster – gamle manuskripter. Vi må forstå profetien før det er for sent."

Jeg nikker svakt, selv om hodet mitt føles som om det skal eksplodere av bare bevegelsen. Sigrid har rett. Vi må vite mer. Farens dagbok, som moren min, Ingrid, klamrer seg til som om det er livet selv, har bare gitt oss fragmenter av sannheten – Haugens blod, varulv-magi, en forening som kan binde Skyggen. Men prisen... Jeg tør ikke tenke på den. Ikke ennå.

Ingrid står litt unna, ansiktet hennes er blekt i månelyset, øynene røde etter netter uten søvn. Hun holder dagboken tett inntil brystet, fingrene hennes skjelver mens hun mumler: "Farens ord... de må veilede oss." Stemmen hennes er knapt hørbar, men vekten av ordene treffer meg hardt. Jeg kjenner byrden av familien vår, av alle vokterne før meg, som hviler på mine skuldre. Skuldre som knapt kan bære min egen vekt.

Kaels grep om meg strammer et øyeblikk, som om han kan kjenne smerten som river i meg. "Jeg er her," hvisker han, stemmen hans dyp og grøtete, men jeg hører smerten som ligger under. Han sier ikke mer, men blikket hans bærer alt – beskyttelse, lengsel, og en frykt som speiler min egen. Jeg lener meg mot ham, bare et øyeblikk, og kjenner varmen fra brystet hans, hjerteslagene hans som en rytme jeg desperat ønsker å holde fast i. Men så ser jeg hvordan han vrir armen sin vekk igjen, skjuler de svarte årene, og jeg trekker meg tilbake, hjertet mitt snører seg sammen. Jeg kan ikke la meg selv håpe for mye. Ikke når jeg vet hva Skyggen kan gjøre med ham – med oss begge.

En lav rumling fra sjøen får oss alle til å fryse til. Vannet rister igjen, sterkere denne gangen, og gjennom tåken ser jeg dem – glødende øyne som dukker opp i dypet, flere enn jeg noensinne har sett før. De stirrer rett på meg, som om de vet hvem jeg er, som om de har ventet. En hvisking siver opp fra vannet, kald og umenneskelig, navnet mitt bæres på en tone som får huden min til å krympe. "Alinaaa..." Det er ikke én stemme, men mange, et kor av ondskap som kaller meg tilbake. Hjertet mitt stopper nesten, og jeg kjenner panikken stige i meg som en flodbølge. Hva er dette? Hva har jeg vekket?

"Vi må gå. Nå!" Sigrids stemme skjærer gjennom stillheten, og hun griper armen min, hjelper meg opp på føttene. Beina mine protesterer, de skjelver under meg som om de kan kollapse når som helst, men jeg biter tenner sammen. Jeg må holde meg oppreist. For dem. For Kael. Han reiser seg sammen med meg, kroppen hans fortsatt sterk til tross for smerten jeg vet han bærer, og han plasserer seg beskyttende foran meg, øynene hans skanner sjøen.

Ingrid følger etter, fortsatt klamrende til dagboken, og vi snubler bort fra bredden, inn i Skuggskogens klamme favn. Trærne her er forvrengte, grenene deres vrir seg som smertefulle lemmer, og en tykk, svart substans siver nedover barken som tårer av mørke. Hvert skritt i den visnede mosen føles som å synke inn i en grav, og luften blir tyngre, fylt med en stank av død og urkraft som kveler pusten min. Vinden skriker gjennom trærne, en desperat, smertefull tone, og hver knitrende kvist under føttene våre lyder som en advarsel – som om skogen selv vet at vi ikke hører hjemme her lenger.

Jeg kaster et blikk tilbake mot Skyggesjøen, bare et kort øyeblikk, og ser at vannet rister igjen, bølgene slår hardere mot bredden. De glødende øynene er fortsatt der, flere nå, og hviskingene blir høyere, insisterende. "Alinaaa..." De kaller meg, frister meg, og en del av meg – en mørk, skremmende del – lurer på hva som ville skje om jeg svarte. Om jeg ga etter. Men så kjenner jeg Kaels hånd på ryggen min, en stille påminnelse om hvorfor jeg kjemper, og jeg tvinger meg selv til å se fremover.

Stien mot Grimsvik er lang og farlig, skogen lukker seg rundt oss som en fiende, hver skygge en potensiell trussel. Jeg kan knapt holde tritt, kroppen min er som bly, og hver bevegelse sender en skarp smerte gjennom meg. Men jeg må. Jeg har ikke noe valg. Profetien, Skyggen, alt hviler på meg – på Haugens blod. Jeg kjenner sølvkjedet brenne igjen, en svak puls som om det prøver å fortelle meg noe, men jeg har ikke styrke til å lytte. Ikke nå.

Kaels nærvær ved siden av meg er både en trøst og en pine. Jeg kan føle lengselen etter å berøre ham, å trekke ham nær og glemme alt for bare et øyeblikk, men hver gang jeg ser smerten i ansiktet hans, hvordan han skjuler armen sin, treffer skyldfølelsen meg som et slag. Hva om jeg mister ham til Skyggen? Hva om alt dette – ritualene, ofrene – er forgjeves? Tankene mine er et kaos av frykt og resignasjon, men under det hele brenner en desperat besluttsomhet. Jeg må forsegle Skyggen. Jeg må beskytte ham. Selv om det koster meg alt.

Sigrid går foran, skrittene hennes målrettede, og Ingrid holder seg nær meg, blikket hennes fylt av en stille styrke jeg ikke lenger føler selv. Vi fortsetter i taushet, skogens mørke hvisker rundt oss, og jeg kan ikke riste følelsen av at vi blir fulgt. At noe – eller noen – venter i skyggene. Hver lyd, hver bevegelse i tåken, får hjertet mitt til å hoppe, og jeg kjenner hvordan frykten graver seg dypere inn i meg. Men vi må videre. Til Grimsvik. Til svarene. Hvis de i det hele tatt finnes.

Jeg kaster et siste blikk tilbake mot Skyggesjøen, selv om jeg vet jeg ikke burde. Vannet rister igjen, en lav rumling som sender frysninger nedover ryggen min, og hviskingene med navnet mitt blir høyere, som om de følger etter. Skyggen gir ikke opp. Den venter. Og jeg vet, dypt i hjertet, at dette bare er begynnelsen.