reader.chapter — Blodets Forfall

Kael

Tåken lå som et klamt slør over Skuggskogen, så tett at selv mine skarpe øyne slet med å trenge gjennom den. Hvert skritt på den visnede mosen føltes som om bakken grep etter meg, som om selve skogen hadde blitt Skyggens forlengede arm. Luften var tung av forfall, en stank av død og urkraft som brant i lungene mine og vekket en urolig gnag i brystet. Smerten fra de svarte årene pulserte oppover venstre arm, som om giften levde sitt eget liv, krypende høyere for hver time som gikk. Jeg knyttet neven, prøvde å presse smerten ned, men den bet seg fast som en sulten ulv.

Bak meg hørte jeg Alinas skjelvende pust, knapt sterk nok til å holde seg oppreist. Jeg kastet et raskt blikk over skulderen. Hun hang på Sigrids arm, ansiktet hennes askegrått, de grønne øynene matte av utmattelse. Sølvkjedet rundt halsen hennes glødet svakt, en påminnelse om skogens kall og prisen hun allerede hadde betalt. En bølge av beskyttelsestrang skylte over meg, blandet med en sviende skyldfølelse. Dette var min feil. Blodpakten i Månelysingen – valget jeg tok for å bryte barrieren – hadde satt denne forbannelsen i meg, og nå led vi begge under Skyggens grep. Jeg snudde hodet frem igjen, gullfargede øyne skannende gjennom tåken, fast bestemt på å lede dem trygt til Grimsvik, uansett hva det kostet meg.

"Hold dere tett sammen," knurret jeg, stemmen min dyp og grøtete, men med en skarphet som ikke tillot motsigelser. "Og vær stille."

Sigrid nikket kort, armene hennes strammet seg rundt Alina. Ingrid, som gikk like bak, holdt farens dagbok tett mot brystet som om den var en skjold. Stien var knapt synlig under lag av råtten mose og forvridde røtter, og trærne rundt oss sivet en tykk, svart substans som rant nedover barken som tårer av mørke. Vinden skrek gjennom grenene, en desperat, smertefull tone som blandet seg med knitrende kvister, som om skogen selv advarte oss. Eller lokket oss dypere inn. Jeg rystet tanken av meg, fokuserte på stien, men smerten i armen skar gjennom konsentrasjonen min som et knivblad.

Minnet fra Månelysingen flimret uunngåelig gjennom hodet mitt, like skarpt som om det hadde skjedd i går. Runesteinene hadde glødet gullfarget under månelyset, blodet mitt hadde dryppet ned på dem, hver dråpe en pakt med noe jeg ikke fullt ut forsto. Skyggens stemme hadde hvisket i øret mitt, fristende og ondsinnet, lovet meg styrke hvis jeg bare ga etter. Jeg hadde motstått den da, men nå, med de svarte årene som krøp oppover huden min, lurte jeg på om jeg virkelig hadde vunnet. Eller om jeg allerede var dens.

En plutselig lyd rev meg ut av tankene – et lavt, umenneskelig knurr, som kom fra dypet av tåken til høyre for oss. Jeg stivnet, hånden instinktivt på vei til kniven i beltet. Hjertet mitt dunket, ikke av frykt, men av en dyp, instinktiv beredskap. "Gjem dere," hvisket jeg, blikket mitt låst på tåken mens jeg vinket gruppen bak en massiv eik, dens bark grov og pulserende under hånden min som om den levde. Alina så opp på meg, øynene fulle av bekymring, men jeg nikker kort for å berolige henne før jeg snek meg fremover, kroppen lav over bakken.

Tåken delte seg akkurat nok til å avsløre en skikkelse – en varulv, men ikke som noen jeg ville gjenkjenne som en av mine. Øynene glødet tomme, et sykelig rødt lys som skar gjennom mørket, og svarte årer dekket kroppen hans som et nett av korrupsjon. Jeg kjente ham igjen likevel. Torstein, en av mine egne, en kriger som hadde stått ved min side i utallige kamper for klanen. Nå var han borte, fortapt til Skyggen, redusert til dette… monsteret. Hjertet mitt sank, en blanding av raseri og sorg vellet opp i meg. Var dette min skjebne også? Ville jeg ende opp som ham, en tom skal uten sjel, jagende de jeg elsket?

Han snudde hodet mot meg, nesen trakk inn lukten min, og et knurr steg fra brystet hans, så dypt og ondt at det sendte en frysning nedover ryggen min. Jeg hadde ikke tid til å tenke. Han kastet seg frem, klørne hans skar gjennom luften, og jeg dukket unna, rullet til siden og sprang opp igjen med kniven klar. Kampen var rask og brutal, instinktet mitt tok over. Jeg parerte et slag, følte styrken hans, unaturlig forsterket av Skyggens makt, men jeg var fortsatt alfa. Jeg var fortsatt sterkere. Med et vræl kastet jeg ham mot bakken, kniven min fant veien mellom ribbeina hans, rett inn i hjertet. Blod sprutet, varmt og tykt, over hendene mine, og han ga fra seg et siste, skjærende skrik før kroppen hans ble slapp.

Jeg trakk kniven ut, pusten min tung, og stirret ned på ham. Øynene hans var fortsatt åpne, men lyset hadde forsvunnet, bare tomhet igjen. "Tilgi meg, bror," mumlet jeg, stemmen min knapt hørbar, brutt av en sorg jeg ikke kunne tillate meg å føle fullt ut. Jeg lukket øynene hans med en skjelvende hånd, men bildet av de svarte årene på huden hans brant seg inn i meg. Dette kunne vært meg. Dette kunne fortsatt bli meg. Smerten i armen min blusset opp igjen, som om den hånte meg, og jeg måtte bite tenner sammen for å holde et stønn tilbake.

Jeg tørket blodet av kniven på buksebeinet mitt og snudde meg tilbake mot gruppen, hjertet tungt som stein i brystet. De ventet fortsatt bak eiketreet, og Alinas blikk møtte mitt med det samme. De grønne øynene hennes, fylt av en stille bønn om ærlighet, skar gjennom meg som et blad. Hun visste at noe var galt. Hun kjente meg for godt til å ikke se det. Men hvordan kunne jeg fortelle henne? Hvordan kunne jeg legge denne frykten på skuldrene hennes, når hun allerede bar så mye? I stedet gikk jeg mot henne, skrittene mine tunge, og strakte ut hånden min. Den skjelvet svakt, men jeg håpet hun ikke la merke til det.

"Er du ok?" spurte hun, stemmen hennes lav og hes, full av en bekymring som gjorde vondt å høre. Huden hennes var kald under fingrene mine, så skrøpelig at jeg nesten var redd for å knuse henne bare ved å berøre henne.

"Jeg klarer meg," løy jeg, ordene korte og harde, men jeg klarte ikke møte blikket hennes lenge. Smerten i armen min pulserte i takt med hjertet mitt, en påminnelse om sannheten jeg ikke kunne dele. Jeg strammet grepet om hånden hennes, en stille gest av beskyttelse, men også av lengsel – en lengsel etter å holde henne nær, å skjerme henne fra alt dette mørket, selv om jeg visste at jeg kanskje ikke kunne.

Sigrid og Ingrid så på meg, men sa ingenting. Tåken tetnet igjen rundt oss, og stien mot Grimsvik lå fortsatt foran, like truende som noensinne. Hvert skritt føltes som en kamp, ikke bare mot skogen, men mot meg selv – mot frykten for hva de svarte årene betydde, for hva jeg kunne bli. Jeg hadde sviktet klanen min en gang før, da jeg valgte Alina over dem. Nå lurte jeg på om jeg også ville svikte henne, om Skyggen ville ta meg før jeg kunne fullføre det jeg hadde lovet – å beskytte henne, koste hva det koste vil.

Bak oss hørte jeg fortsatt ekkoet av Skyggesjøens rumlinger, de glødende øynene som hadde stirret opp fra dypet, og jeg visste at vi ikke hadde mye tid. Grimsvik kunne ha svarene vi trengte, men det kunne også være starten på noe verre. Jeg kastet et siste blikk på Alina, hennes ansikt blek som månelyset som kjempet seg gjennom tåken, og en stille besluttsomhet vokste i meg. Jeg ville ikke gi etter. Ikke ennå. Uansett hvor lenge jeg hadde igjen, ville jeg bruke det til å kjempe for henne.

Stien fortsatte, og vi fulgte den inn i mørket, usikre på hva som ventet oss, men med en uuttalt spenning som hang tung i luften. Skyggen var fortsatt der ute, ventende, og jeg kunne ikke riste følelsen av at den allerede hadde markert meg som sin.