reader.chapter — Grimsviks Skjulte Krig

Torvald Berg

Vinden ulte gjennom sprekkene i den nedslitte låven på utkanten av Grimsvik, en kald, bitter lyd som skar gjennom stillheten og bar med seg tåken fra Skuggskogen. Den klamme, truende luften trengte inn i rommet som en ubuden gjest, og lukten av forfall blandet seg med den råtne stanken av gammelt tre og fuktig halm under føttene mine. Jeg stod midt i rommet, en massiv skygge blant mennene mine, og stirret på dem med øyne som brant av raseri. Hver puls i den slappe armen min, skadet etter angrepet fra Erik i Dødens Dal, sendte en skarp smerte gjennom meg. De svarte årene hadde krøpet opp til albuen, som slanger under huden, hver bevegelse en påminnelse om Skyggens grep. Men jeg lot det ikke vise. Ikke nå. Ikke når alt sto på spill.

Mennene mine sto i en løs sirkel rundt meg, ansiktene deres harde, men preget av tvil. Skjeggene var flekket av jord og blod, klærne slitte etter uker i skogen, og øynene deres flakket mellom meg og den mørke natta utenfor. Låvens vegger knirket under vinden, som om bygningen selv var i ferd med å gi etter for Grimsviks forfall – akkurat som jeg hadde sett menn visne til tomme skall under Skyggens innflytelse. Jeg knyttet min friske neve, ignorerte smerten som skjøt oppover armen, og løftet haken. De skulle ikke se svakhet. Ikke nå.

«Hør på meg,» brummet jeg, stemmen min grov som grus, men sterk nok til å fylle rommet. «Den heksa, Alina, er roten til alt mørke i Skuggskogen. Så lenge hun lever, vil Skyggen fortsette å sluke oss. Vi har mistet for mye allerede – menn, hjem, fred. Nå slutter det. Vi skal knuse henne og alt hun står for!»

En lav mumling spredte seg blant dem, og jeg kunne se skepsisen i glimtene de utvekslet. Halvor, en av de eldste jegerne, en mann med et ansikt som lær og hender som kunne felle et tre med ett slag, trådte frem. Øynene hans var smale, stemmen lav, men klar. «Torvald, vi har fulgt deg gjennom helvete. Men etter Dødens Dal, etter det som skjedde med runefragmentet… er du sikker på at dette er veien? Skyggen er ikke noe vi kan kontrollere. Du har sett det selv. Hva om vi vekker noe verre?»

Raseri blusset opp i brystet mitt, varmt og skarpt, og jeg tok et steg mot ham, blikket mitt som en kniv. «Tør du tvile på meg nå, Halvor? Etter alt vi har mistet? Etter at brødrene dine ble revet i filler av mørket der ute?» Stemmen min steg til et brøl, og jeg slo neven mot et råttent bord ved siden av meg, splintene som fløy gjennom luften. «Jeg har sett hva den heksa gjør, hvordan hun forgifter alt hun rører ved! Vi har ingen valg. Hvis dere ikke står med meg, står dere mot Grimsvik selv!»

Stilheten som fulgte var tung, ladet med frykt og usikkerhet. Halvor senket blikket, kjeven hans strammet seg, men han sa ikke mer. De andre mennene skiftet urolig på føttene, men ingen våget å utfordre meg videre. Jeg pustet tungt, smerten i armen pulserte som et levende vesen, og for et flyktig øyeblikk trengte en tanke seg inn – hva om Halvor hadde rett? Hva om Skyggen allerede hadde valgt meg som sitt neste offer, akkurat som den tok de andre? Jeg kunne fortsatt se ansiktene deres, mennene mine, hvordan de hadde visnet, hvordan øynene deres ble tomme mens de svarte årene spiste dem opp innenfra. Jeg ristet tanken av meg, knyttet neven igjen til smerten ble alt jeg kunne fokusere på. Frykt var en luksus jeg ikke hadde råd til.

Jeg rettet meg opp, stemmen min senket seg til en truende hvisking som bar vekten av kommando. «Det finnes en vei ut av dette. Jeg har hørt rykter, gamle historier fra de eldste i bygden. Under Den Gamle Trekirken, i krypten, ligger en eldgammel forbannelse, en kraft sterk nok til å brenne Skuggskogen til aske og rense alt mørke der ute. Vi kan stoppe Skyggen, knuse heksa og hennes magi én gang for alle. Men det krever mot. Det krever blod. Er dere med meg, eller skal jeg gå alene?»

En ny mumling spredte seg, denne gangen mer blandet. Noen nikket, øynene deres brant av den samme fanatiske gløden som jeg kjente i mitt eget bryst. Andre nølte, ansiktene deres preget av frykt for det ukjente. Jeg lot blikket mitt sveipe over dem, en etter en, og utfordret dem til å motsi meg. Til slutt trådte Bjarte, en yngre jeger med et arr over kinnet, frem. «Vi er med deg, Torvald. Vi har ikke noe igjen å miste. La oss brenne det hele ned om vi må.»

Jeg nikket kort, en kald tilfredshet som vokste i meg, selv om tvilen fortsatt gnaget et sted dypt inne. «Godt. Da drar vi nå. Ingen nøling. Ingen svakhet. Ta med våpnene deres, alt dere har. Krypten venter.»

Vi forlot låven i en hard, bestemt marsj, natten tetnet rundt oss som en kvelende kappe. Tåken fra Skuggskogen var tykkere nå, den hang lavt over bakken og klistret seg til huden min med en klam, unaturlig kulde. Hvert skritt sendte en ny bølge av smerte gjennom den skadede armen min, men jeg bet tennene sammen og fortsatte. Grimsviks gater var stille, de få lysene fra husene som vi passerte, virket bleke og svake, som om bygden selv holdt pusten. Jeg kunne føle blikkene fra vinduene, folk som gjemte seg bak gardinene, redde for hva som ventet i mørket. De hadde rett til å være redde. Men jeg ville vise dem at vi ikke var hjelpeløse. At vi kunne slå tilbake.

Den Gamle Trekirken ruget på høyden foran oss, dens mørke vegger og spisse tårn skarpe mot den stormtunge himmelen. Da vi nærmet oss, traff en klam stank av forråtnelse oss, sterkere enn noe jeg hadde kjent før, som om selve jorden under kirken var forgiftet. Jeg stoppet ved de tunge tredørene, blikket mitt festet på det gamle håndtaket, hjertet mitt som hamret i brystet. Smerten fra de svarte årene pulserte igjen, en påminnelse om hva som kunne vente der nede. Men jeg hadde kommet for langt til å snu.

«Inngangen til krypten er bak alteret,» mumlet jeg til mennene, stemmen min lav, men fast. «Følg meg. Hold knivene klare. Vi vet ikke hva som venter.»

Vi trengte inn i kirken, den knusende stillheten inne i rommet brutt bare av knirkingen av gulvplankene under støvlene våre. Blyglassvinduene kastet blodfargede skygger over de slitte benkene, og luften var tung av lukten av gammelt tre og noe mørkere, noe som minnet om brent aske. Jeg ledet dem forbi alteret, hvor en løs stein markerte inngangen til krypten. Med min friske hånd løftet jeg steinen til side, avslørende en smal trapp som forsvant ned i mørket. Kulden som steg opp derfra var unaturlig, som om selve helvete pustet mot oss.

Jeg snudde meg mot mennene mine, ansiktet mitt hardt, øynene mine som søkte etter tegn på feighet. «Dette er det. Siste sjanse til å trekke dere. Men husk – hvis vi ikke gjør dette, vil Skyggen ta alt. Alt.»

Ingen sa noe. Bjarte nikket igjen, hånden hans strammet rundt knivhåndtaket. Halvor så ned i mørket, kjeven hans låst, men han trakk seg ikke tilbake. Jeg tok et dypt pust, ignorerte smerten som brant i armen, og tok det første steget ned i krypten. Trappen var smal og glatt, veggene av råtten stein dryppet av fuktighet, og den kvelende stanken av forråtnelse vokste sterkere for hvert skritt. Bak meg hørte jeg mennene følge, pusten deres tung, skrittene deres nølende.

Da vi nådde bunnen, åpnet krypten seg som en mørk munn foran oss, et klaustrofobisk rom hvor runer glødet svakt med et sykelig rødt lys langs veggene. Stillheten her var uhyggelig, som om luften selv ventet på noe – noe eldgammelt, noe farlig. Jeg kunne føle det i margen, en følelse av at vi hadde trådt inn i noe vi ikke fullt ut forsto. Men det var for sent å snu nå.

Jeg grep fakkelen fra Halvor, dens flimrende lys som kastet lange skygger over de grove steinene, og tok et steg dypere inn. «Finn runene,» beordret jeg, stemmen min et hardt ekko i rommet. «Vi vekker forbannelsen i natt. Skuggskogen skal brenne, og heksa med den.»

Men selv mens ordene forlot munnen min, kunne jeg ikke riste følelsen av at noe stirret på oss fra mørket – noe som ventet, noe som allerede visste at vi var her.